Det gikk så fort. Dexter holdt bilnøklene da jeg satte han i bilsetet, det var «noe» som skurret for tanken slo meg at «han pleier ikke få holde bilnøklene, er det normalt at barn får holde bilnøklene?» Men lenger lot jeg ikke tanken gå for jeg hadde dårlig tid og var ganske happy med at han var happy slik at jeg kunne komme meg på veien.

I samme øyeblikk som jeg smalt igjen bildøra hørte jeg et «klikk» og jeg skjønte at det var Dexter som trykket på lås-knappen. NeineineineineiNEI sa jeg, mens jeg smilte til han, for å ikke freake han fullstendig ut der han satt og veivet med nøkkelen lykkelig uvitende om hva som nettopp hadde skjedd. Tusen tanker gikk gjennom hodet mitt.

Du må trykke på knappen, sa jeg. Og han trykket ivrig, på lås-knappen. Ikke den, den andre, sa jeg. Og da trykket han på riktig knapp, men ikke hardt nok. Stemningen var til å ta og føle på. Naboene strømmet til. Du må trykke Dexter, sa jeg, -hardt! Han forstatte å trykke, blid som ei sol, men stadig på feil knapp. Han prøvde flere ganger å trykke på den «andre» knappen som jeg maste om, han snudde til og med nøkkelen.. -men trykket igjen på feil knapp.

Det bittelille håpet om at han skulle trykke på riktig knapp like hardt som de 17 gangene han klarte å trykke på feil knapp begynte å bli mindre men jeg gav ikke opp, ikke før han så på meg, lo høyt, og kastet fra seg nøkkelknippet ned i setet. Det gikk et sukk blandt tilskuerene.

Naboene var allerede i gang med å ringe hit og dit etter hjelp (min var såklart innelåst i bilen) og kom med en plate for å lage skygge for Dexter som satt i sola. Jeg var egentlig overrasket over hvor lenge han satt der med godt humør før han skjønte at noe var galt og begynte å gråte. Jeg kunne ikke annet enn å være der, være rolig og følge nøye med på han, mens jeg vurderte hvilket vindu (og hvordan??) jeg skulle knuse dersom han måtte ut før hjelpen kom. Han blir fort svett, men hvor svett er forsvarlig? Jeg fulgte med på blikket hans som en hauk, det siste vi trengte nå var at han kollapset i tillegg..

Heldigvis kom Falck Halkjelsvik susende som en Transformers Superhelt med et digert innbruddskit som ble rullet ut som i en innbruddsscene fra Oceans 11. Vi kunne høre superheromusikken gjalle i skyene. Dexter sluttet å gråte og fulgte nøye med på hva karene holdt på med, så spennende!

Den klikkelyden da døra ble åpnet… det var som englemusikk i ørene mine. Jeg røsket opp døra og plukket ut guttungen. En varm og svett Dexter var ute, nyskjerrig på oppmerksomheten, ellers relativt upreget av alvoret. Han satte seg i bilen etterpå, men ikke før broren hadde satt seg. Jeg derimot var usikker på hvordan jeg hadde det. Det tok litt tid før jeg fikk fordøyd det der.

Tusen takk til alle som stilte opp, rolige og handledyktige og hjalp meg fra å bryte ut i panikk. Fra nå av blir nøkkelen min i lomma, det er ihvertfall sikkert!