Jeg har som mål å bevege meg mer enn normalt minst hver dag i ferien. Motivasjonen min er enkel; vil jeg drikke vin om kvelden så må jeg dra ræva mi på trening og hvilken som helst form for trening. Ingen trening, ingen vin, og det er overraskende motiverende.

Hjemme hos pappa i Åmdalen regner det skikkelig i dag, så noen fjelltur blir det ikke, men på loftet fant jeg denne!

5 mins Shaper skal gjøre jobben unna på bare fem minutter hver dag. Perfekt tenkte jeg, og satte i gang.

Jeg tror til og med jeg husker reklamen for denne, på tv shop for mange år siden. All you need to do is use the 5 min shaper for only five minutes a day and your total workout is DONE. 

Jadda, dette blir dritbra, enkleste glasset med vin ever! -Og det var veldig gøy i starten, men hvem i helvete klarer å gjøre dette i fem minutter i strekk?? Ikke jeg!

 

 

Den har er en teller som går skikkelig sakte (virker det som), og etter bare 37 sekunder hadde jeg krampe i magen. Men jammen fortsetter den der man «slapp» så nå skal jeg ikke gi meg før jeg har nådd de fem minuttene, om det så skal ta hele dagen, jeg har jo helt til i kveld!

 

 

 

En bestevenn trenger ikke være lik deg, heller tvert imot. Hun utfyller deg. Lise og jeg har gått i bleie sammen, gått i klasse sammen hele barneskolen, og ingen har jeg kranglet så mye med som henne. Det er det som gjør at vi forstår hverandre, kan være der for hverandre og aldri dømmer hverandre. Lise lærer meg så mye rart. Jeg vet for eksempel hva termikk er, det forklarte hun meg da vi var 10 år, og jeg husker det enda. Vet du hva det er, kanskje?

Vi løste mange verdensproblemer i går, på vår trilletur rundt Rotevatnet. Vi spiste blåbær og vi tisset bak en busk. Akkurat som før.

Olav og Dexter driter egentlig i utsikten.

Vi fikk oss en skikkelig thriller på reisen i går, jeg fatter ikke hvordan jeg klarte å dokumentere deler av det på Snapchat men det ble faktisk redningen for meg, ironien holdt meg fra å gå fullstendig fra vettet.

Det startet med at jeg rotet vekk et kvarter på å lete etter Prampacken. Den fant jeg omsider, den stod akkurat der den skulle stå, jeg bare så den ikke, jeg skjønner enda ikke.. Vel, så kom vi oss ut på gata men da jeg lesset på vognen så gikk den ikke å trille. Hjertet mitt begynte å banke faretruende fort. Jeg kunne konstantere at ene fremhjulet var nesten tomt for luft og ja, det er ikke lett å få fremover akkurat. Etter en runde hysteri på telefon med Ørjan gamblet jeg på at det ble raskere med en taxi.

Taxi kommer, men uten bilsete til Dexter, som vi bestilte. Fakk.

Nå er jeg provosert. På tilfeldighetene. Hva er dette for noe tull? Er det ikke meningen at vi skal rekke dette flyet? Vel, det får bli over mitt døde lik. Nå skal jeg ihvertfall rekke det! Vi skal ikke gi opp før vi står ved den skranken og ser at flyet faktisk har reist fra oss. Det er viktig å ha et åpent sinn. Ting skjer. Mirakler skjer!

Våt av svette står vi på tbanen. Jeg pakker om vognen slik at den tyngste bagasjen ligger på siden med hjul med luft i.  Det er nå 1 time og 40 minutter til flyet går.

Tusen takk til damen som tok kofferten min opp rulletrappa på Jernbanetorget siden heisen stod.

Vi måtte vente 15 minutter på flytoget. Jeg regner ut at det er fremme 15:22. Bagdrop stenger 15:35. Jeg skal hente bagasjelapper, droppe kofferter, pakke vognen og sende som spesialbagasje. På 13 minutter. Sekundene tikker som en bombe i hodet.

Theodor var helt awesome. Hver gang vi stoppet for enten å vente på bane, en heis eller lignende som vi møter flere av på veien så planla vi neste skritt. «-Okei Theodor, når heisen åpner seg nå så går du ut først og går rett frem. -Nå skal jeg ta ut bagasjelapper ved maskinen, da står du ved vognen og koffertene. -Du må enten gå foran meg eller bak, ok? -Nå skal vi løpe litt, dette blir gøy!» Vi tullet masse om hva som ville skje om vi ikke rakk flyet. Skulle vi GÅ til Sunnmøre..? Tja.. det var det bare en måte å finne ut av på.

-Skjermen på mobilen min ble knust på vei ut av flytoget. Jeg begynte å grine i heisen.

Vi ankom Gardermoen og da sluttet jeg å se på klokka (en knust mobilskjerm var ikke nødvendigvis motiverende uansett), herfra fikk det briste eller bære.

-Tusen takk til flyplassdamen som hjalp meg da jeg hadde 1 kg overvekt og fikk kofferten sendt avgårde likevel.

-Tusen takk til paret med hund som lot Dexter leke med den og oppholdt han (sammen med Theodor) mens jeg pakket Prampacken. Dexter slo seg helt vrang da jeg forsøkte å sette han i de bilsetene som er skrudd fast på det bordet, en vovv-vovv funket mye bedre.

Alle de 3674 barnetrillene som alltid pleier å stå på Gardermoen var tatt. Da var det bare å begynne å løpe mens jeg bar Dexter. Jeg fant ikke gaten på skjermen, antagelig av samme grunn som når jeg ikke fant Prampacken hjemme. Øynene ser og ser, men SER ikke. Jeg gamblet på at gaten var den samme som  alltid, og det heeeeelt i enden.

Vi finner en handlevogn med barnesete, hurra!

Løpekonkuranse mot gaten med Theodor, han hadde det jo kjempegøy, jeg var ambivalent, hverken optimist eller negativ, mer nyskjerrig på hvor dette ville bringe oss. Dexter hylte av latter der vi suste forbi folk i retning det jeg håpte var riktig gate.

Så kommer vi til enden av gatene, med hjertet i halsen. Nå skjer det, nå skal vi få dommen. Har flyet dratt.. Er vi i det hele tatt ved riktig gate?

Jeg blir møtt av dette:

 

Jeg så på min egen klokke, den var 15:57.. Jeg begynte å le. Høyt! Var det mulig? Flyet var forsinket.

Jeg fikk nesten et religiøst øyeblikk.

Våte av svette men lykkelige kunne vi GÅ de siste meterene til gaten med en high five.

Sunnmøre here we come!