Jeg føler at den litt generelle oppfatningen er at man ikke skal klage fordi man ikke har det noe verre enn andre i disse dager. Ja, vi er i samme båt på ene eller andre måten, men det betyr vel ikke at vi ikke lider? Personlig så skulle jeg ønske at jeg hadde klaget litt mer. Mye mer. I ukesvis har jeg som alle andre gått på akkord med meg selv, med oppbretta ermer og tatt en for fellesskapet. Samtidig har jeg brent lyset i begge ender, og nå har jeg gått meg på en kjempesmell.
Det startet med at Dexter fikk gå i barnehagen igjen, da senket jeg skuldrene et lite hakk og mere skulle det ikke til. Kvelden etter begynte jeg å grine sånn skikkelig mens jeg så på Netflix serien AfterLife2, den er grei, tenkte jeg, jeg trengte sikkert en forløsning og det er bare bra å lette litt på trykket. Lite visste jeg da at det var bare starten. For dagen etter dør hunden til bestevenninnen min, Nero, som jeg elsker, og da åpnet kranene seg for fullt. Jeg grein utoppelig en hel kveld, så mye at ungene reagerte og jeg måtte forklare hvorfor jeg gråt så mye og så lenge og forsikre de om at det ville gå bra altså, jeg måtte bare gråte ferdig.
Men jeg ble ikke ferdig da heller. Dagen etter, altså dag 3, så klarer jeg å knekke en negl i kassa på butikken. Den knakk jævlig langt ned og jeg fikk helt sjokk over at det skjedde på en negl som i utganspunktet var helt kort og jeg kunne se rett inn på huden som er under neglen. Det kom en forknytt lyd fra meg og kassagutten spurte om det gikk bra og jeg bare «ja, ja» mens jeg HYLTE innvendig og når jeg kom ut i bilen ble jeg sittende og hulke og grine så snørra rant. Det gjorde ikke lenger vondt engang, men jeg syns så jævlig synd på meg selv og klarte ikke stoppe.
Det har rett og slett samlet seg opp for mye undertrykt stress disse ukene og jeg har ikke lettet på trykket en eneste gang. Fordi jeg ikke skal klage, men gå med rak rygg og spare andre for mine problemer. Men nå sier jeg det høyt; Jeg er drit sliten og stressa over alt jeg ikke får gjort parallellt med å være hjemmelærer, ha hjemmekontor, være mamma, kone, og ha et eget liv. Stryk det siste, men det hadde vært fint om jeg hadde kunnet få stå opp om morgenen før resten av familien uten at det rabler for meg bare katten maser om mat. Det hadde vært fint om jeg ikke følte at alle skal ha en del av meg twentyfour føkkings seven.
Sånn, føler meg bedre allerede.
Faktisk så ringte jeg mamma her en dag, hun kan jeg alltid klage til. Og så klagde jeg i vei uten skamtarm og jammen så viste det seg at hun hadde ganske så like ting å klage over hun også. Vi forstod hverandre og det var skikkelig godt. Vi er sikkert mange som går på akkord med oss selv akkurat nå og lider innvendig.
Jeg kan si det, at å grine hjalp faktisk bittelitt og gav meg litt mer perspektiv på at jeg ikke må glemme å også ta vare på meg selv. Så nå skal jeg klage masse fremover. Og se triste filmer som release. Anbefaler AfterLife som en grei start!
