Altså, jeg er fremdeles redd for dukker. Jeg visste ikke at jeg var det for jeg har ikke hatt dukker i hus siden jeg var barn og fikk mamma til å pakke vekk alle dukkene mine etter at jeg så forfilmen til Child`s Play.
Da vi sov hjemme hos pappa fikk jeg et hjertelig gjensyn med et par dukker som sikkert ser ufarlige ut i dagslys, men på kvelden.. Håh! Og der skulle jeg ligge, og se på de hver gang jeg våknet at en kid eller katt, og kjenne frysningene nedover ryggen hver gang jeg møter blikket til henne eller henne.
Jeg vurderte å flytte på de men da var jeg redd for å sette i gang noe spooky ved å røre ved de, så jeg latet som (ovenfor dukkene) at jeg ignorerte de og ikke var redd de. Jeg tror nemlig at frykt tiltrekker onde krefter.
Det var jammen slitsomt, å late som en ikke var redd, men det var jeg.