Jeg spurte Ørjan om han kunne kjøpe en ny fin pysjamas til Dexter til juleferien en dag han var ute et ærend og ja, det ble pysj, men det er vel kanskje en jentepysjamas..? Spurte jeg da jeg tok den på. Jaaa, det er vel kanskje det? svarte far.

Vi har sovet knallgodt i natt i helt nye senger (julegaveønske neste år) og etter frokost og en god dose kaffe var jeg klar for siste etappe hjem til Sunnmøre. Vi lot ungene løpe som gale i gangene før avreise så minsten sovnet med en gang vi begynte å kjøre.

På Strynefjellet når vi kommer til de lange tunnellene med porter i (som stenger veien ved kollonnekjøring) så sier han; Se Theodor! Det lyser grønt, det var flaks, for da er det ikke troll her. En blåøyd stakkar ble nok usikker på hva han skulle tro, men selv jeg syns det er litt trolsk her oppe.

Akkurat nå er klokka 00:46 og jeg er på Otta på et hotellrom i en myk seng. Ungene sovnet sekundet før det rablet for meg, de har jo sovet lenge i bilen og jeg har kjørt hele veien selv. Dette håper jeg var siste dagen på en stund fremover med trippelt opp å gjøre, nå fortjener jeg faktisk ferie.

Men, jeg skal ikke bare klage. Jeg har gjort mye hyggelig i dag også og ikke bare ryddet og bært bagasje. Dexter var oppe ekstra tidlig i dag så vi rakk en powernap sammen før barnehagen og en liten spasertur på veien dit. Theodor har jo fri fra skolen så da slapp vi å dra så tidlig, digg!

Jeg har hentet leiebil til juleferien, installert barnesetene og gjort alt klart og så fikk jeg levert alle julegavene. Jeg endte opp med å levere de på Refstad transitmottak, pga passende åpningstider (de har åpent hele tiden) og der ble jeg hjertelig godt tatt imot og de gleder seg til å gi gavene til barna og ungdommene som bor der.

Med et smil om munnen kunne jeg konstantere at jeg var ferdig med alt jeg hadde lyst til å gjøre denne dagen, nå gjenstod det «bare» å  dra hjem for å pakke all bagasjen og få den og alle julegavene inn i bilen og etterlate ledig plass til passasjerene. Huset måtte også være i orden før avreise, søpla, katten, mat i kjøleskapet. Sånne ting jeg burde ha gjort for mange dager siden men ikke har rukket å begynne å tenke på engang.

Neste gang jeg trakk pusten etter dette var da jeg stod i køen på McDonalds, etter å ha kjørt i 15 minutter. Ungene sovnet i det vi startet bilen og da kjente Ørjan og jeg sulten gnage for å spise selv hadde vi ikke tenkt på engang. I McKøen oppdaget jeg at jeg fremdeles gikk i tøfler.

Her er forresten grunnen til at jeg gjør det meste om dagen, slik ser en fot med røket akilles ut. Ørjan er ikke typen som klager men nå merker jeg at smertene begynner å tære på tålmodigheten hans så det er mye luft mellom ørene om dagen, og det begge veier.