Ørjan forbereder seg til å reise til New York. På «jobb». Sammen med Jonna. Jeg kunne ha reist sammen med han, men han ble enig i at det ville være rart å reise fra begge de små så lenge (tre dager), så da var det nok best at Jonna ble med istedet. Han prøver å ikke skryte for mye over at de skal fly med businessclass, så han skyter inn patetiske utsagn som «det er jo synd å reise fra de fine høstfargene da..». Oh lord, kan han ikke spare seg, senest i dag tidlig hørte jeg han i dusjen der han stod og sang New York New York..

Jeg bruker ganske mye energi på å vise at dette er greit for meg, og jeg vet det blir fint for`n så jeg trekker på meg smilet, tenner litt lys og prøver å ikke vise at jeg er skikkelig misunnelig, jeg kan jo alltids ta meg en jentetur etterpå. Eller ønske meg noe jeg virkelig syns jeg fortjener fra Amerika.

Men så klarer Ørjan å tråkke feil da. Han maser i overkant mye om ESTA papirene sine, at jeg må lete fram de gamle innvigingene fra i mai som skal ligge på min mail siden jeg gjorde søknadene den gangen. Da kommer jeg plustelig på hva som skjedde da hele familien reiste til Tyrkia i sommer.  Da var det Ørjan som fylte ut visumsøknadene for oss alle, og da vi kom til passkontrollen så kom såklart han gjennom, mens jeg og alle de tre barna ble stoppet fordi Ørjan hadde krysset noe feil i skjemaet (som jo ble godkjent på nettet likevel) og etter høylytte protester fra meg og bruk av ord som korrupt og verre til så ble jeg og barna (Ørjan stod trygt på Tyrkisk grunn og krympet seg) geleidet tilbake til inngangen ved flyplassen og der måtte jeg betale tusen kroner for nye visum til meg og alle barna. Jeg trodde faktisk det skulle klikke for meg, og ikke hjalp det at jeg hadde en baby som skrek, en sjuåring som slo seg fullstendig vrang og heldigvis en 15 åring som hjalp til så diplomatisk som hun kunne.
Når vi endelig kom oss gjennom passkontrollen stod Ørjan blek med alle koffertene våre og jeg kunne ikke si noe, så forbanna var jeg.

Jeg skulle jo aldri ha latt han fylle ut de papirene selv, han som har så dårlig tid og aldri leser noe med liten skrift. Klokelig holdt jeg kjeft, for å ikke ødelegge starten på ferien, men NÅ kom jeg på det! Det har vi glemt å krangle om, Ørjan!

På bildet under kan du se uttrykket på en person som har lyst til å bite av seg tunga.

Denne trusa er klar for å bli kastet, det er vel ingen tvil om det. Grunnen til at den enda ikke er i søpla er at jeg ikke klarer å kaste noe som er rent, for da er jo det bortkastet klesvask, og hver gang jeg bruker trusa så går den automatisk i skittentøyet etter bruk, sammen med resten av klærne. Hver gang jeg nok en gang oppdager trusa som burde vært kastet så er den nyvasket, og jeg er nødt til å bruke den en siste gang, det har blitt en ond sirkel.

Denne genseren er også ødelagt, men den skal jeg ikke kaste, for katten trenger et nytt rent pledd i kurven sin. Phew..