Altså, det å gå og bære på dette i SÅÅÅ lang tid, og ikke kunne blæste det utover at jeg VANT Torpet finalen! -Det er ubeskrivelig. Jeg er så stolt over meg selv, jeg er så fornøyd og glad. Torpet er det beste jeg har opplevd på lenge, jeg kom i kontakt med meg selv på en måte jeg ikke har opplevd før og jeg stod så støtt på egne bein. Tenk at JEG klarte dette! 

Jeg fikk billetten inn på Farmen, og mulighet til å ta revansj på det korte oppholdet jeg hadde første gang. Den gangen kom jeg jo inn som utfordrer og ble tuppet ut derfra etter tre dager. Og Torpet fantes ikke, så det bar rett hjem. Jeg angret skikkelig på å ha sagt ja til å være utfordrer, men jeg tenkte jo at dette var sjansen min og jeg kanskje ikke ville få den igjen, ikke sant? Jeg ville jo inn for eventyret..

Denne gangen fikk jeg oppleve å bli kjent med meg selv på en helt ny måte, og oppdage at jeg faktisk har konkurranseinstinkt. Jeg har også evnen til å holde holdet kaldt, noe jeg ble veldig overrasket over. Jeg som var så redd for å få hjerneteppe i konkurranser.. I finalen fikk vi spørsmål om tretyper, og jeg kjente igjen alle bladene men kom ikke på hva det ene treet het. Men, jeg husket en samtale med naboene der de snakket om det enorme treet i hagen en annen nabo, som omtrent har vokst over huset deres og fyller takrennene med løv. Jeg måtte superkonsentrere meg og høre stemmene deres inni hodet mitt og jammen så klarte jeg å hente opp ordet. Eik! Den jævla eika! Haha! Så da fikk jeg riktig, og det ble poenget som reddet meg.

Da jeg så meg selv vinne på TV2Play så kunne jeg ikke huske hvorfor jeg ikke hoppa og jubla da jeg vant, men greia var at dersom jeg svarte riktig på siste spørsmålet så hadde jeg vunnet uansett hva Ole Martin svarte. Og jeg kunne svaret. Og det visste både Ole Martin og Mini at jeg kunne, for det hadde vi snakket om under frokosten. Så vi alle skjønte at jeg vant, før Tiril annonserte vinneren, så det ble en mer emosjonell seier, samtidig som jeg følte meg så veldig ydmyk ovenfor de to andre, som jo begge lå rett bak meg i poeng.

Herlighet så spennende det var! Og jeg er så utrolig glad for denne opplevelsen. Både hele Torpet reisen, men også det å ikke lenger være SÅ redd for å ta en konkurranse og risikere å tape.

Så nå er jeg klar for å reise inn på Farmen! Det er bare å holde konkurransemoduset oppe for her skal jeg nok rett i duell med en gang!

Det er ikke til å stikke under en stol at livet er utfordrende under en skilsmisse, uansett hvor bra man tilsynelatende fikser det. En livskrise er det uansett. Og jeg kan signere på at det er mye tøffere enn jeg hadde forutsett. Emosjonelt.

Jeg er en person som tåler mye, i den grad at jeg kan strekke meg selv ganske langt og legge på mer og mer vekt, men jeg har mine grenser jeg også og til slutt blir det for tungt. Jeg møter meg selv litt i døra når jeg ser meg selv på Torpet, for jeg husker tilbake på hvordan jeg måtte jobbe med meg selv der inne for å møte fryktene mine. Og den enorme mestringsfølelsen jeg fikk erfare når jeg overkom dem. Nå derimot ser jeg den enorme kontrasten på hva jeg står i i dag, som er en seig, tung prosess der man kan tråkke så fort feil, konsekvensene er så kostbare. 

Noen dager er jeg er vrak. Noen dager føles det bedre. Jeg er et par cm fra å møte på veggen, alle faresignalene blinker. Normalt hadde man tatt fri fra jobben, sykemeldt seg og tatt vare på seg selv, men man kan ikke akkurat ta pause fra en skilsmisse. Det er så mye som skal tas stilling til, i tillegg er man to mennesker som må jobbe beinhardt for å være enige, og det er ingen selvfølge. Det er hardt arbeid. Fatiguen min etter kreftbehandlingen er i full blomst, jeg mister hørselen på spesielt utfordrende dager og må skrive ned alt som skal gjøres. Jeg sover ikke uten hjelp og hodet spinner døgnet rundt. Jup, welcome to divorce life.

Fighteren i meg er likevel tilstede. Noen ganger ser jeg meg selv utenfra og tenker; Dette er noe du skal forbi. En dag ser du tilbake på dette. Jeg ser på hvert lille fremskritt som en seier og setter umåtelig pris på de gode stundene der smilet faktisk når øynene. Jeg insisterer på å ha gode stunder, selv om det ikke alltid blir det. Men jeg prøver. Jeg er jo en som heller ser etter løsninger enn å fokusere på problemet. Men jeg er også en som stiller meg selv gjerne sist i matkøen. Jeg er pragmatisk, men på egen bekostning.

Jeg føler meg som et sikringsskap. Med noen brytere som er heftig overbelastet, noen som kan skrus på og av som jeg selv vil, og noen det bare klikker for. Da må jeg sjekke kursene og sånn, og hvor ledningene faktisk går hen for en og annen feilkobling kan jo skje den beste. Men så skal man ikke leke elektriker heller da, så jeg må ringe han av og til og han prater meg gjennom flokene og gir meg litt ideer på hvor jeg kan starte, hvilke knapper jeg ikke bør trykke på og hva som skjer når jeg drar ut den ledningen. Jeg har en fin elektriker, men jeg vil jo også klare meg selv etter at jeg er ferdig koblet opp. Jeg vil være et godt sikringsskap som varer i mange år til. Jeg vil gjerne tåle litt overbelastning her og der, for det kan jo skje at man drar inn en SUB forsterker som man plugger i og kjører party?

Akkurat nå så er det noen sikringer som er gåen og strømnettet tåler ikke overbelastning. Så jeg skrur litt ned her og der og sparer strømmen til favorittpærene mine, de som lyser så aller finest. 

I dag skal jeg lage meg selv en god dag <3 

Nå var det godt å kjenne på skrivelysten igjen. Jeg hatt noen dager med MYE ro, endelig kjenner jeg kroppen begynner å lysne litt. Det har jo vært mye i det siste og da er det alltid godt å komme hjem til både mamma og pappa og få maten servert og masse omsorg.

I dag våknet vi til hvite marker ute og julestemning. Vi har brukt mesteparten av dagen ute og grillet i skogen. Der har vi en gapahuk vi pleier å gå til og ungene elsker å være der. Grilling, klatre i trær og drikke kakao, hva mer trenger man for en perfekt lille julaften?

Nå gleder jeg meg til i morgen. Det blir helt klart en annerledes julaften, men jeg har bestemt meg for å gjøre det beste ut av den og gjøre den kjempefin, selv om det føles tomt. Jeg tenker mye på alle de som er helt alene på julaften, enten de vil eller ikke. Det er ikke jeg, og det er jeg enormt takknemlig for. ❤️

Hvert år lager mamma julekranser, noe jeg alltid har sett på henne gjøre til enhver anledning og sikkert prøvd meg på noen ganger også, men aldri helt satt meg inn i hvordan. Men nå kjente jeg at det var på tide å få en innføring, så vi hadde juleverksted på galleriet hennes med maling og kranselaging.

De ble fine ikke sant? Jeg blir fascinert over hvordan minsten bare kaster seg ut i det, og ELSKER kransen sin, mens jeg står der og irriterer meg over små detaljer og blir usikker på det jeg selv har laget. Jeg ble fornøyd til slutt da, det å slippe seg løs er en øving i seg selv. Jeg er god på det når jeg føler mestring, og elendig når jeg ikke er på heeeelt trygg grunn.

Det er viktig å utfordre seg selv, gå litt utenfor komfortsonen. Jeg har gjort mye jeg er redd for dette året, og så viser det seg ofte å ikke være så skummelt i det hele tatt, og gir en enorm mestringsfølelse!

Proppen i øret er for tinnitus, jeg orker ikke forklare men det er stress. Og mye bedre nå 😊