Det går mye klesvask om dagen, håndklær og sengetøy, gulpekluter og klær. Vi bor i en leilighet med fellesvaskeri i kjelleren, men det blir veldig upraktisk med den lille så vi vasker det meste i vår egen vaskemaskin på badet i leiligheten. Hittil har det gått veldig bra siden vi har veranda som vi kan tørke klær på men nå når det regner og er surt så går jo ikke det. Og skittentøyshaugen hoper seg opp raskere enn ett tørkestativ klarer å ta unna. Det er bare èn løsning på problemet og det er tørketrommel. Men det mener mannen min at vi ikke har plass til. Jeg har virkelig forsøkt å overtale han, finne ulike løsninger på hvor den kan stå både på badet, i gangen og på kjøkkenet. Jeg er til og med villig til å flytte stellekommoden fra badet til soverommet for å frigjøre plass og bare bruke stellematte til babyen. -Og jeg har googlet «kondenstørketrommel» for å vise han at vi slettes ikke trenger hull i veggen og eliminerte dermed det argumentet. Men, han sier likevel stadig nei og står på sitt om at vi ikke har plass.  Ørjan er så forbanna sær på enkelte områder og kan være skikkelig old school. Du kan tro jeg brukte lang tid på å få microbølgeovn for eksempel. «Vi skal ikke ha noen pling-mat» som han sa, men jammen var han den som brukte den mest når vi endelig fikk den i hus. Så, hva gjør jeg? Her er vårt nye sengetøy, det la jeg på sengen uten å vaske det først. Du kan tro han ble sur. Hva skal jeg gjøre da? Svarte jeg blondt, jeg rakk jo ikke å vaske og tørke det og alt annet var skittent. Jeg merker at jeg begynner å få inn et poeng.  La meg understreke at fordelingen av husarbeid hos oss når det kommer til klesvask er at jeg setter på klesvasken og Ørjan henger opp og bretter når det er tørrt. Så legger jeg på plass. Fordeling etter evne som fungerer bra. Men nå er Ørjan i høysesong på jobben og er mye borte og med en liten på armen så blir ikke det mulighet til å få gjort en brøkdel engang. Jeg merket at det uvaskede sengetøyet utgjorde et poeng, men jeg har et siste kort i ermet, selve trumfkortet. -Jeg har nå sluttet å bruke tøymykner. Primært på hans klær og favoritthåndklær såklart, og jeg observerer at han stusser når han kler på seg sine stive jeans og må stryke selv t-skjortene sine. Og jeg sier ingenting, jeg lener meg tilbake og tar tiden til hjelp. Snart, snart har jeg tørketrommel i hus..

Jeg var alene hjemme med guttene i går kveld siden Ørjan var på jobb og hadde skikkelig uflaks da baby D bestemte seg for å kjøre økedøgn. Jeg kan si det sånn at jeg opplevde det tøft å være mye alene med min første sønn når Ørjan var bortreist på jobb men å nå ha to stykker samtidig som begge trenger mor på forskjellig måte er nesten umulig å klare tilfredsstillende for alle parter. Snakk om å få kjenne på fortvilelse og utilstrekkelighet og tårene rant flere ganger. Men vi kom oss jo gjennom det på et vis og kroppen tilpasser seg det utroligste. En gang jeg var oppe for å drikke etter nok en ammerunde undret jeg meg over at Ørjan ikke var kommet hjem og han svarte heller ikke da jeg ringte. Så jeg fortsatte å ringe han mens jeg så etter han i huset og etterhvert ble jeg sint for han burde vær-så-god ta telefonen når jeg ringer for det er ikke ofte og alltid med god grunn. Jeg så jo at han hadde sendt meg en melding så han burde jo være på vei hjem tenkte jeg da jeg sendte en småsur sms før jeg gikk inn på soverommet igjen. Samtidig stusset jeg over at Theodor pustet så tungt? Han får lov å sove i vår seng når vi er alene hjemme. Men det var ikke T som pustet, det var jo Ørjan som hadde komt hjem for lengst og lå og sov søtt i sengen vår. Det hadde jeg ikke merket i det hele tatt og måtte le litt av meg selv..Iløpet av natten hadde sengen vår innlosjert hele gjengen, selv baby D i redet sitt. Hadde jeg hatt nightcam hadde jeg tatt bilde, det så helt komisk ut. Når morgenlyset endelig kom sto gutta opp sammen alle tre slik at jeg skulle få sove litt til (Ørjan: hvorfor har du ringt meg så mange ganger..? Jeg flau: ikke spør.) Det følte ut som at jeg var fyllesjuk, ammetoppen min hadde tørket gulp på begge skuldre og luktet surt. I det øynene mine glir igjen så merker jeg at jeg ikke er alene likevel.. Der sitter katten. Mitt aller første barn. Stakkars neglisjerte sjel, en stor mann uverdig.. Han tigget om nærhet og hjertet mitt bristet, jovisst har jeg noen minutter til deg også.. Sove og dusje kan jeg gjøre senere.

Det er så utrolig vanskelig med klær om dagen, det er ikke mye av det jeg har som passer og de få gangene jeg hittil har forsøkt å kjøpe meg noe nytt så ender det med at jeg frustrert går tomhendt hjem. Jeg kjenner jo ikke kroppen min nå, og jeg går automatisk etter klær som jeg pleide å gå med før graviditeten men de passer jo ikke nå og det meste blir uflatterende på kroppen og jeg blir bare deprimert. Både denne uken og neste så skjer det en del greier som jeg skal være med på, intervjuer og photoshoots (mer info om det senere) og jeg var bare nødt til å ha noen nye antrekk. Jeg har surfet alle nettbutikkene som fins, ja selv sett på kategori for større damer for å se hva som er flatterende på en litt større kropp men endt opp med å bestille nix nada, brent av erfaringene fra butikken.Rasende og fortvilet sendte jeg en tekstmelding til en venninne av meg som jobber med klær og hun ante råd! Hun hooket meg opp med Thea, som er personal shopper hos Lindex. Superspent dro jeg dit og lurte veldig på hva jeg ville møte..Thea hadde fått vite ca hva jeg trengte og hadde hengt frem en del klær allerede og jeg har ikke kost meg så mye på leeeenge! Hun vet jo alt om hva som fins i butikken og ikke minst hvilke størrelser som er riktig og jeg trengte bare stå der og prøve mens hun hentet og tryllet frem det ene plagget etter det andre. Det ble fire outfits på meg og gutta boys slapp superbillig unna, eneste de bidro med var ja og nei og så fant de frem et smykke til meg.Dette her er altså ikke reklame, det kunne sikkert vært hvilken som helst butikk. Men jeg visste ikke at vanlige folk kunne bruke personal shopper, og det er jo helt gratis også. Og jeg visste jo at jeg måtte kjøpe litt klær og jeg var dødshappy når jeg gikk derifra, hverken utslitt eller frustrert og ikke blakk heller.