Jeg har ikke fortalt leserene mine enda akkurat når vi venter den nye gutten vår, men her kommer det: 14 oktober er satt som termin, dvs at vi er akkurat over i tredje trimester og over 6 måneder på vei.  Jeg har fortalt tidligere at jeg er redd for å føde igjen, og det er jeg forsåvidt enda, men det er mest følelser rundt at det gikk galt sist som har fått meg til å ville holde akkurat termindato litt for med selv frem til nå. Og når jeg fikk Theodor for seks år siden så var alt nytt og det å i tillegg måtte gå 8 dager over tiden var ikke særlig kult da jeg følte at alle visste at det var «dags». Men nå er jeg ganske så bekvem med det hele (bortsett fra å føde), og av erfaring så har jeg så mange fine lesere som nok har gode råd på lager dersom det skulle bli overtid igjen, og jeg lover å prøve alle gode råd for å få dette unnagjort på beste mulige måte. (Reklamelenke) Undertøyet jeg har på er fra Mammatrend og er ammeBH, jeg begynte med det allerede når muggene ble store pga graviditetshormoner for det er jo ingen vits i å kjøpe større BHer bare for en kort periode og bl.a denne vil jeg jo ha bruk for i et helt år kanskje. Fint å pynte meieriet! Dette er bildet jeg valgte å ha som bakgrunn på nedtellingsappen på mobilen, jeg har flere bilder fra photoshooten med Nicky Cook som jeg vil vise men det er så vittig dårlig nett her i Tyrkia så jeg venter til jeg kommer hjem. 

 

Illusjonen. Sånn liker jeg å se meg selv og akkurat sånn innbiller jeg meg seriøst OFTE at jeg ser ut hele tiden. Det er sånn jeg smiler til meg selv i speilet og denne vinkelen jeg vrir til i speilet når jeg tar på noe klær og skal se om det ser fint ut eller ikke, om antrekket får meg til å se tynn ut eller om det fremhever det jeg vil skjule. Uansett, og jeg tar på noe som med første blikk i speilet ikke ser fint ut, så vrir jeg litt på meg og tenker «sånn», nå ser det bra ut. Og så er jeg happy camper hele kvelden. Virkeligheten. Men dette er virkeligheten, den reelle vinkelen, som avslører junkfood og graviditetskiloer, ekstra mellommåltider og mangel på trening. Jeg er faktisk usikker på om det er bekkenløsningen som hindrer meg i å trene eller om jeg bare bruker den som en unnskyldning for å slippe å trene. Antagelig en kjempekombinasjon. Jeg har fått nytt nicknavn av familien, -Pumba. Det er vår interne humor, og jeg fortsetter å ta selfies fra min beste vinkel likevel. Hvorfor plage meg selv med at ræva mi er stor? Jeg ser den jo ikke uansett.

Etter en lang natt med seks doesøk gav jeg opp og stod opp sammen med hanen og lagde meg en riktig så fornuftig frokost. I dag skal jeg ikke spise salt.. (Tror jeg)

Jeg har ikke problemer med varmen her i Tyrkia som jeg fryktet litt før vi reiste, men jeg sliter med å bli brun jevnt over kroppen siden jeg er hverken fleksibel eller spretten om dagen. Det verste området for sola å få tilgang på er bakside lår. og det er faktisk nettopp der jeg føler størt behov for å bli brun ettersom det er nettopp der jeg er «størst» akkurat nå. Ja, bortsett fra på magen da, men den stikker jo frem uansett hvor jeg snur meg. Og det er magen som er roten til problemet, for jeg kan jo ikke ligge på den..! Men etter noen dagers fundering satt jeg og så på kidden som lagde sandslott og da kom jeg på noe lurt!
Hvordan jeg klarte det? -Jeg gjorde som en skilpadde, og gravde egget mitt ned i jorda! Der er det mørkt og perfekt kjølig temperatur, ryggvennlig for mor riktig så behagelig rett ved vannkanten!  

 

Jeg våknet i natt av at sulten gnaget i kroppen, og til slutt måtte jeg bare stå opp og lage meg en brødskive. Det er ikke akkurat vanlig kost for meg, men må man så må man.. Jeg har blitt ganske vandt til å stå opp om natten nå, som oftest for å gå på do, men denne natten så fikk jeg meg en overraskelse. Husker du filmen med Will Smith som var alene på jorden med bare zombier rundt seg som kom ut om natten? Sånne skikkelig sinte skremmende aggressive typer? Den filmen ødela så utrolig mye i hjernen min og den gangen måtte jeg vekke Ørjan bare for å gå på do om natten. Jeg fikk faktisk terapi (EFT) for å komme over det (og det hjalp) og har ikke hatt noen problemer etter det, men i natt så kom den følelsen av at «noen» var utenfor og at familien ikke var trygg og at det virkelig var stille før stormen. Jeg frøs fullstendig til og måtte virkelig jobbe med å holde roen, samtidig som at jeg ble skikkelig irritert over at hjernen min fikk spille sånn pek med meg.  Du vet når du blir helt kald i kroppen? Jeg vurderte å bare åpne verandadøren og gå rett ut dit og trosse frykten, men helvete jeg turte ikke. Så i stedet gikk jeg inn på soverommet og sa stille; «Ørjan, jeg er husredd..» -Og mannen satte seg rett opp som om han allerede var våken, og gavmeg en klem. «-Jeg er også sulten, vil du spise med meg?» sa jeg med en flau tone. -Javisst! svarte han og sammen gikk vi til stua og jeg delte nattmaten min med han.