På Ettermiddagen i går sammen med Suzanne, Sophie Elise og Emilie der vi snakket om den kommende serien vår Bloggerne som kommer på TV2 Bliss i januar.

Jeg fikk spørsmål om hva jeg syns om Fotballfrues «I feel so empty-4-dager-etter-fødsel-bilde» på Instagram.

Jeg som har født barn selv var såklart veldig nysgjerrig på hvordan den magen så ut, og desverre hang den ikke i det hele tatt sånn som jeg innerst inne hadde håpt på. -Kunne hun ikke i det minste få et bittelite strekkmerke da.. Men det hadde hun ikke, og nå vet vi det. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være så mange haters på grunn av det. Jeg tror mange glemmer at Caroline Berg Eriksen er (iflg Wikipedia) utdannet journalist fra Norges Kreative Fagskole og for alt vi vet kan det hende at Fotballfrue bare er en fiksjon, et produkt, et magasin skrevet av en journalist. Hun har faktisk utdannelse i å vite hva folk vil lese, så sjansen for at den Caroline som sitter bak pseudonymet Fotballfrue ikke er den jenta vi får servert i det hele tatt. Kanskje sitter hun og promper i sofaen som alle andre mennesker før hun tar på seg arbeidsuniformen sin (les: makeup og dagens outfit) og går ut i skogen med fotoassistenten (ektemannen) sin på jobb. Knips knips, du er hekta. Jeg er fascinert, og tenker at hun er et fenomen, en jævla dyktig journalist og hun ler hele veien til banken.

På TV2 huset møtte jeg en dame som jeg derimot syns er utrolig kul, Johanna Grønneberg Mesa. Hun fortalte åpenhjertig på tv at hun tissa på seg hele første treningsøkten etter fødselen og jeg kunne ikke kjent meg bedre igjen! Det er faktisk sånn det fungerer for de fleste av oss, inkludert meg. Jeg fikk vått erfare at trampoline ikke var særlig smart rett etter en fødsel. (Det blir bra igjen altså, bare gjør de knipeøvelsene..!) Hadde Fotballfrue delt en erfaring som dette med leserne hadde sikkert mange grått av glede, men det hadde nok stått i strid med den ufravikelige tråden som det blogg-magasinet står for. Men sånn er det, alle kan ikke levere alt. Fra meg for eksempel, får du ikke akkurat levert mye hverken dagens outfit eller treningsmusikk-lister. Ja til mangfold!

Da vi kom hjem fra Trysil i går kveld var jeg innom salongen min og hentet noe, og kjente at noe stinket der inne. Men jeg var i farta og tenkte at jeg neste morgen skulle komme litt før og kaste søpla, gå over gulvene etc. Det glemte jeg selvsagt, og da jeg som vanlig kom løpende ned trappa (vi bor i samme bygning, og jeg kommer mer for sent enn noen gang) hadde Ørjan allerede sluppet inn kunden min og ropte opp trappa: Marna! Det er noe som stinker skikkelig her nede, jeg stikker,hadet! Jeg stresser inn, plasserer kunden i stolen og mens jeg venter på kaffen går jeg inn på badet med en bøtte såpevann. Jeg tenker automatisk at det er sluket lukten kommer fra. Men der fikk jeg meg en salig overraskelse. Lukta slår mot meg når jeg åpner døren og tankene gikk veldig raskt oppi hodet mitt før konklusjonen var klar: To døgn tidligere, før vi reiste til Trysil var vi inne på salongen og la fra oss noe fra bilen, var en liten engel på do. Han har blitt så stor at han klarer seg selv, men å skylle ned gikk i glemmeboken. Gjett om.

To døgn gammel nummer to lå og hånte meg det brøkdels sekundet den ble observert før den ble spylt ned etterfulgt av såpevann og klor i store mengder.

Det kanskje verste med hele situasjonen var at det satt en kunde av meg og ventet på meg inne i salongen. Og jeg som vanligvis er ganske frittalende ble så perpleks at jeg kunne ikke gjøre annet enn å late som ingenting. Vinduet stod heldigvis oppe rett ved siden av henne men det er unektelig å tro at hun ikke døde litt innvendig av den sure, kvalmende lukten av to dager gammel, våt, bæsj. Det ble en kald negleseanse, med vidt åpent vindu og nysnø ute. Og i luften hang en stille, medfølende eim av forståelse og gjensidig medfølelse.