Jeg spurte psykologen min om hvordan jeg egentlig takler dette her, om jeg er normal eller unormal. For noen mener at jeg tar det litt for lett og andre forventer at jeg har det helt grusomt. Til familien har jeg forklart, at jeg nekter å la morgendagens bekymringer ødelegge dagen i dag. Så nei, jeg tar ikke lett på ting, men jeg lar heller ikke denne helvetes kreftbehandlingen hindre meg i å ha like fine stunder som ellers. Å ha det litt gøy. Å gjøre ting jeg liker. Selv i små doser (har jeg lært).

Men samtidig så har jeg mine stunder der jeg lar tankene gå litt på tur. Tankene går fort til hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde tatt kontakt med legen og tatt den kontrollen.. Tenk om jeg hadde ventet et halvt år til.. Jeg ser på ungene mine og da griner jeg (om ingen ser meg). De har vokst så utrolig mye denne sommeren. De er så sunne og sterke, jeg elsker å se hvordan de passer på hverandre og da griner jeg av tanken på hvordan de skulle ha klart deg uten moren sin. De har måtte takle mange tanker og følelser denne sommeren men jammen er de heldige også, som får høre at mamma kommer til å bli frisk. 

Jeg gruer meg til onsdagens nye kur. Jeg har funnet en slags balanse i energi-regnskapet nå og har faste sovetider på dagen, men hver uke tar meg jo bare enda lenger inn i ingenmannsland. Og der er det ikke gøy når man heller har lyst å være i lekeland.

En gammel venninne av meg sendte meg en ganske fin melding, hun har vært gjennom morens kreftbehandling, og på en måte minnet meg på at jeg alt fra tenårene ikke har hatt så lett for å fortelle hvordan jeg har det innerst inne og at hun håpte at jeg kunne det til mine aller nærmeste nå, for det kan jo komme godt med. Så det fikk meg til å tenke litt over om jeg er oppriktig ovenfor meg selv eller om jeg bare trer på en maske for å slippe å kjenne etter? Det er jo ikke alltid så behagelig å kjenne på ens egne følelser.

Psykologen min sier at jeg takler dette helt fint og at jeg har rett til å gjøre ting på min egen måte. Og kanskje det er noe jeg skal lære om meg selv underveis her? Personlige endringer er jo ikke gjort på et knips. For å erkjenne egne følelser medfører jo også ansvar for å ta hensyn til egne følelser. Og det er nytt for meg.

 

 

 

Kl 08:40: I dag er jeg alene hjemme og dagen startet veldig bra med fulladet batteri og taxi til strålebehandling.

Så dro jeg en liten tur innom kontoret, fordi jeg hadde så lyst (er så veldig lei av å bare være hjemme), og der fikk jeg gjort et par tre ting før jeg kjente at nå er jeg snart tom for batteri gitt. Jeg er som en gammel mobiltelefon som må lades hele tiden. Spiller ingen rolle hvor jeg er. Kan ikke vente. 

Kl 13:15: Tid for lading.

/Ladeoutfit fra Zara/

Jeg tok meg skikkelig vann over hodet sist uke og fikk en kjempesmell som resultat. Likevel så var det mye som var verdt det. Cellegift-dagen er jo en god-dag og medisinene gjør at jeg føler meg ganske pigg, så etter at ungene hadde fått være med på behandling, heeeele dagen, så dro jeg på kinopremiere og så løvenes konge.

Det var SÅ verdt det! Og den MÅ sees med 3D, det var akkurat som å være på safari! 

Etterpå dro vi på Cest`la Bab og det var også SÅ verdt det, men, jeg klarte ikke kjøre hjem selv etterpå for jeg var helt utslitt. Det kjentes ut som at jeg hadde døgnet og jeg skalv innvendig.

Jaja, tenkte jeg. Det kan jeg jo bare sove av meg i morgen for da skal jeg jo ingenting.

Resultatet var at jeg ble mye mer dårlig enn kanskje nødvendig og det tok dobbelt så lang tid å komme seg. Først på søndagen, fire dager etterpå, følte jeg meg nogenlunde bedre.

Sååå.. Var det verdt det? Muligens ikke. Det ble en skikkelig straffe-hangover og dyr lærdom. Til trøst så er jeg ikke første menneske i historien som prøver og feiler på cellegift-kur. Man blir som en tenåring, i opposisjon. Han hører alt legen sier, men må liksom lære av egne feil.

Denne uken er det på`n igjen med kur nr 3 og som vanlig stråling hver dag og en biltur på 8 mil. Noen ganger har jeg kjørt alene men Ørjan er stort sett med og nå kjører han både frem og tilbake for jeg mister så lett konsentrasjonen og vil ikke kjøre så langt alene. Det er nesten en verre bivirkning enn kvalme og uggenhet. Jeg som lever av å fokusere, observere, fange opp små ting. Nå er hjernen min bare som en potetmos og for å tenke så må jeg sitte helt alene og uforstyrret, noe som tilhører sjeldenhetene så hverdagen er bare å følge med strømmen og legge meg når jeg trenger det.

Barnehage og skole har ferie jo ferie, på ene siden er det litt ugunstig men på andre siden så har jeg aldri hatt det så fint med ungene mine som jeg har nå.

*** 

Jaja, så jeg har LYST til mye rart, men det er bare noe som blir gjort. Men de få tingene har jeg til gjengjeld mye igjen for. Det treet på instagram f.eks hogget jeg ikke ned helt selv altså, jeg bare tok hele kredden for det 😀  

Så denne uka sitter jeg med enda mer lærdom, kanskje noe blir lettere, eller kanskje ikke. Jeg håper jeg klarer å skrive litt mer ihvertfall, for det liker jeg så godt. Og jeg har mange notater som jeg klatter ned uten ambisjoner om noe mer, bare å få skrive og tømme seg for ord er terapi for meg. Eller så filmer jeg og snakker istedet. Da reflekterer jeg og forsvinner inn i boblen min og det er veldig godt.

Akkurat nå sitter jeg og får cellegift så nå er jeg både uforstyrret og i god form. Tanken på at morgendagen skal bli et tungt teppe er ikke god, men akkurat nå så er ting bra så og det setter jeg utrolig stor pris på. Kanskje jeg skriver litt rotete nå, det får du bare tilgi, jeg har nesten ikke lyst til å avslutte.

Kreft er underlig på flere måter, det lærer mennesker å leve bedre og nyte de gode stundene. Nå skal jeg slappe av den siste timen jeg har igjen i godstolen før jeg skal ned på stråling og så hjem til sofaen. Doctors orders 😉  Kanskje jeg klarer å snike inn oppskriften på jukse-iskake som jeg laget til bursdagen til Ørjan, vi får se ☀︎

Ha en strålendes dag!

Fra sist uke 🙂

 

Vet du, å skrive ordet «kreft» sitter så fryktelig langt inne, det hadde vært naturlig å bruke det i overskriften her for eksempel, men det virker altså så hardt og brutalt at det knyter seg i magen bare jeg sier det høyt i en hvilken som helst naturlig setting. Men så er det jo sånn da. Her om dagen gikk jeg litt alene for meg selv og lette etter sykkelen min og da sa jeg (ikke høyt) Hei, jeg heter Marna, og jeg har kreft. Og det var så utrolig kleint og ubehagelig. Er det normalt? Det henger jo en «dødsdom» over ordet, og for mange så er det nettopp det. Men for meg så er det tilsynelatende ikke det, men jeg opplever likevel sykdommen som truende. Og, jeg har begynt på en behandling som ikke kommer til å bli et t-selskap.

Noen ganger når jeg snakker med noen som spør hvordan jeg har det så leker jeg litt med reaksjonen på hvordan det blir mottatt når jeg forteller at jeg snart er toast innvendig, at jeg etterhvert kommer til å få en diarè som er så kraftig at jeg ikke rekker å komme meg på dass og at jeg vil gå rett i overgangsalderen og få hetetokter. (Det er mer på lista, dette var et lite utvalg) -Men jeg har det bra altså, avslutter jeg. Jeg blir jo tross alt frisk.

Andre ganger så har jeg det oppriktig bra og noen skjønner ikke hvordan jeg kan være så lystig og glad. Forklaringen min er ganske enkel; hvorfor gråte i dag for noe som kanskje ikke er fælt før i morgen? I dag har jeg det bra, så da er jeg glad. I dag er jeg i form, så da koser jeg meg. Morgendagens begymringer får faktisk ikke ødelegge dagen i dag. Høres det logisk ut? 

Nå er jeg ferdig med første behandlingsuke og er offisielt «i gang».  Ah, det lå mye spenning og forventning i det altså. Første stråling, første cellegiftkur, ta med ungene på behandling og hilse på legene. Alt er milepæler. Det å få ta med ungene på stråling var helt fantastisk, for de har vært redde og usikre på hva dette her er for noe. Unger lager de største scenarioene i hodene sine så å få bli med og se gjør det hele mye mer ufarlig. Nå vet de hvor jeg er når jeg er på sykehuset, at det er en diger maskin til 35 millioner kroner (takk alle skattebetalere) som fikser kroppen min mens jeg hører på coldplay og ser ut av «vinduet» i taket noen minutter. -Etterpå så kom endelig de gode smilene tilbake, stemningen ble lystigere og det var veldig godt for alle tenker jeg.

Stråling: Gjør meg veldig trøtt og jeg er flink til å legge meg på sofaen når jeg trenger det. Det er nesten som en ammetåke, eller kanskje hakket kraftigere for når jeg kjenner at jeg må sove så sover jeg som en stein til jeg er ferdig.

Cellegift: Første uke gikk veldig bra, litt uggen bare og kvalmefølelsen er som at jeg har tatt syntetiske vitaminer på tom mage. Reaksjonen min da er å spise, haha. Så jeg tror ikke legene trenger være bekymret for at jeg skal gå ned i vekt med det første.

Helgen: Er behandlingfri og denne helgen har jeg har både jobbet i hagen og vært med på bygging i hagen. Deilig!

Det er absolutt anbefalt av legene å bruke kroppen så lenge man orker så jeg vil prøve å være litt mer aktiv denne uken, om jeg orker såklart. I uka som gikk så var jeg nesten redd for å «slite meg ut» for jeg visste ikke helt hva det innebar, men nå har jeg et litt bedre bilde og jeg har laget meg en regel: Jeg gjør det jeg har lyst til og alt er mulig å avlyse. 

Så det var første uka, måtte denne bli like bra!

 

 

 

 

Jeg hørte flere ganger ordet tatovering, uten at jeg hang meg spesielt opp i det, da jeg i forigårs var på PET-scan, som er siste opplegg før jeg begynner med behandling. Jeg trodde de mente en tusj som satt skikkelig bra på huden. Det var helt til jeg kom inn på scanningstua og jeg skjønte hva som skulle skje. «-Vent nå litt», sa jeg. «Mener du tatovering, TATOVERING? -Som i tatovering-som-ikke-går-bort..??» 

Og jada, det var nettopp det som skulle skje. Jeg ble regelrett tatovert på flere steder. Bare en liten prikk da, men likevel. 

Jeg har fra før en rar tatovering på armen min som jeg lenge har tenkt at jeg vil gjøre noe mer med og når man får kreft så skjer det jo mye rart i hodet og man begynner å selvrealisere seg selv mens man kan, og tanken på å endelig gjøre noe med tatoveringen min har absolutt slått meg. Så når jeg først lå der på PET-scan bordet, med en valium innabords, så spurte jeg de skjønne damene som tatoverte prikker på meg om «når dere først er i gang, har dere lyst å tegne litt på armen min?» -Det hadde faktisk blitt litt gøy..

De tatoverte prikkene er for å være 100% sikker på at strålingen treffer på akkurat samme sted hver eneste gang, slik at jeg slipper utlagt tarm og verre etterpå. Så jeg tar lett noen tatoveringer i bytte mot det!

PET-scan er radioaktiv væske som blir injisert i kroppen sammen med sukker, for da vil bl.a kreftceller virkelig lyse opp tydelig på bildene slik at de kan stille inn stråleprogrammet mitt på millimeteren. Noen har spurt om hvilken type kreft jeg har og det er livmorhalskreft. 

Etter behandlingen var jeg radioaktiv i 12 timer, noe det ble vitset mye om hjemme og ja, jeg sjekket tisset mitt et helt døgn etterpå om det hadde neonfarge. Det hadde det ikke og var skuffende tradisjonelt gult.

Men jeg har 7 ferske tatoveringer!