God gammel velkjent problemstilling; Vi skal på premiere i morgen og jeg har ikke noe å ha på meg. Unnskyldningene fyller hodet mitt, men saken er at dette kunne jeg ha fikset for lenge siden. Det får meg til å tenke, når skal man egentlig rekke over alt som skal gjøres? I dag f.eks så jobbet jeg 8-16, hentet i bhg og var hjemme kl 17. Da er det knappe to timer til leggerutiner (hvilke vil ikke alltid har, men..), og da syns jeg ikke den tiden skal brukes til ego mammashopping. Noen er sikkert flinke til å shoppe på nett bla bla bla, men å finne en kjole på nett, som passer, er faktisk ikke gjort på en halvtime. Jeg er ingen moteblogger, med god grunn. Men jeg blogger likevel, hadde jeg ant hvor mye tid det skulle komme til å ta så hadde jeg styrt langt unna. Men desverre så elsker jeg det. Det er kanskje derfor ekstra vanskelig med den jævla kjolen som skal gjøre alt for meg på premieren; skjule de ekstra julekiloene, dekke kvisen ved puppen og få meg til å se faboulus ut. Og jeg føler presset. Jeg er ikke 23 år lenger og botoxen er litt for stram rundt øya. Ørjan har prøvd å hjelpe til så godt han kan, han har til og med vært i butikker for meg i dag og sendt meg MMS bilder av kjoler. Han er og blir fantastisk.

Vi får se, Sunnmøringen i meg nektet han å kjøpe desse fordi de var på salg (hæ..??) -og salgsvarer byttes ikke. Men heldigvis har jeg 1,5 time på meg fra jeg kommer hjem fra jobb i morgen til jeg må være klar. Jeg rekker sikkert å gå ned 0,5 kg, vaske håret og gråte en skvett.