Prokastinering med innslag av panikk

Lørdag morgen og tre timer og et kvarter til vi skal ut døra og til Ramons konfirmasjon. Sånne gledens dager kommer sjelden skrellet for hindringer. -Som for eksempel min ikke-eksisterende evne til å planlegge.

Theodor hadde feber i natt så vi har sovet mindre enn ønskelig, greit nok, den har vi fiksa før med kaffe. Jeg har bestemt meg for å holde tale til Ramon, noe jeg aldri har gjort før. Jeg har snakket mye i mikrofon, vært konfransier og solgt meg inn på missekonkurranse-speaches, men familiære taler med følelser og intimt publikum merker jeg tar på nervene..! Så mens jeg drodler med ord, så prokastinerer jeg, dvs gjør alt annet enn det jeg skal gjøre. Som å drømmeønske meg mammas malerier..

Se på bunadskjorta mi og ønske den strøk seg selv..

Og se i speilet og lure på om bunaden egentlig kommer til å passe i år også. For har jeg sjekket det..? Nei. -Spennende. Nå stod mamma opp, hun stryker sikkert bunadskjorta mi når jeg tappert forteller at Ted hadde feber i natt og jeg har vært oppe i fleeere timer og drukket kaffe og skrevet tale.. Føler meg bedre allerede ;D