Jeg spurte psykologen min om hvordan jeg egentlig takler dette her, om jeg er normal eller unormal. For noen mener at jeg tar det litt for lett og andre forventer at jeg har det helt grusomt. Til familien har jeg forklart, at jeg nekter å la morgendagens bekymringer ødelegge dagen i dag. Så nei, jeg tar ikke lett på ting, men jeg lar heller ikke denne helvetes kreftbehandlingen hindre meg i å ha like fine stunder som ellers. Å ha det litt gøy. Å gjøre ting jeg liker. Selv i små doser (har jeg lært).
Men samtidig så har jeg mine stunder der jeg lar tankene gå litt på tur. Tankene går fort til hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde tatt kontakt med legen og tatt den kontrollen.. Tenk om jeg hadde ventet et halvt år til.. Jeg ser på ungene mine og da griner jeg (om ingen ser meg). De har vokst så utrolig mye denne sommeren. De er så sunne og sterke, jeg elsker å se hvordan de passer på hverandre og da griner jeg av tanken på hvordan de skulle ha klart deg uten moren sin. De har måtte takle mange tanker og følelser denne sommeren men jammen er de heldige også, som får høre at mamma kommer til å bli frisk.
Jeg gruer meg til onsdagens nye kur. Jeg har funnet en slags balanse i energi-regnskapet nå og har faste sovetider på dagen, men hver uke tar meg jo bare enda lenger inn i ingenmannsland. Og der er det ikke gøy når man heller har lyst å være i lekeland.
En gammel venninne av meg sendte meg en ganske fin melding, hun har vært gjennom morens kreftbehandling, og på en måte minnet meg på at jeg alt fra tenårene ikke har hatt så lett for å fortelle hvordan jeg har det innerst inne og at hun håpte at jeg kunne det til mine aller nærmeste nå, for det kan jo komme godt med. Så det fikk meg til å tenke litt over om jeg er oppriktig ovenfor meg selv eller om jeg bare trer på en maske for å slippe å kjenne etter? Det er jo ikke alltid så behagelig å kjenne på ens egne følelser.
Psykologen min sier at jeg takler dette helt fint og at jeg har rett til å gjøre ting på min egen måte. Og kanskje det er noe jeg skal lære om meg selv underveis her? Personlige endringer er jo ikke gjort på et knips. For å erkjenne egne følelser medfører jo også ansvar for å ta hensyn til egne følelser. Og det er nytt for meg.
Jeg syntes du skal takle dette på din måte. Er vel ingen fasit på hvordan man skal takle dette. Ta en dag av gangen og plutselig er du ferdig med behandlingene.
Du er en vidunderlig kvinne og ikke minst en utrolig god mor. Jeg digger deg
Wow! Fine, reflekterte, kloke, gode Marna ❤️ Sender deg et hav av kjærlighet og masse lykke til videre i behandlingen!
Selvsagt skal du takle dette på din måte. ❤
Alle med en slik diagnose vet ikke hvilken vei dette går, så her er det bare å leve livet mens man kan. Jeg tror også at med en slik innstilling som du har til livet vil veien bli bedre og sjansen for å leve over kreften. Det gjelder også om man ikke har diagnose.
Undrer meg hvorfor noen i det hele tatt kan ta seg lov til å si hvordan du skal leve ditt liv…
Nyt sommeren ☀️
Klem
Det er ingen fasit på hvordan man takler de utfordringene man møter på livets vei, jeg tror at det er kjempeviktig å kjenne etter hva som føles riktig for deg og så gjøre akkurat det👌Og akkurat det er det vel du gjør 👍heier på deg og din åpenhet og oppriktighet 👏👏
Sterke fine Marna🤩kjenner meg så godt igjen i din redsel for barna og sykdommen, godt du får ut følelsene dine når ingen ser, sånn var jeg oxo 😥måtte liksom alltid være sterk å ikke vise svakhet, men det vil alltid gå opp og ned på følelsesregistere i denne perioden du er igjennom😊 du er ikke alene, og vi heier på deg, fint at du tar deg en timeout akkurat når du trenger det, kroppen jobber hardt. Stå på med ditt strålende vesen og gode pågangsmot🤩🤩det funker alltid. Carpe diem❤
Hei, jeg fikk kreftdiagnosen omtrent samtidig som deg tror jeg, og har også vært hos psykolog. Jeg har også lurt på om jeg tar litt lett på det. Han sa at det er ikke slik at de som går å bekymrer seg for dårlige nyheter takler de bedre når de kommer. Det var så deilig å høre, for jeg føler kanskje jeg har bekymret meg litt for lite. Så nå koser jeg meg med den lille jenta mi mellom cellegiftslagene, og mest sannsynlig så går jo alt bra! Lykke til videre med behandling!
Du takler det helt perfekt, synes jeg….♥️ …..og jeg har vært der selv og tok det helt likt. Lykke til videre…
Det er jo kjempeflott at du klarer å nyte livet her og nå! Alle har sin egen måte å takle motgang på, men jeg synes man bør prøve å gjøre det beste ut av livet man har. Om man har 5 dager igjen eller 50 år vet man jo ikke.
Ønsker deg alt godt ❤
Hei!
Som den kreftpasientene jeg er, gjør det godt å se deg lever livet i nuet. Ingen vet hva morgendagen vil bringe. Hadde selv besøk av familien i forrige uke og ja selv om jeg får daglige stråledoser, var de som ingenting. Energien av å ha familien her sammen med meg var bare helt ubeskrivelig. Selv slipper jeg cellegift, men strålingene mandag til fredag setter sine spor….
Husker mitt første møte med radium som om det var i går, hva morgendagen vil bringe vet ingen, bortsett ifra at jeg får ei ny dose på strålemaskin 8.
Så Marna, på vegne av oss som ikke har mulighet til å leve livet i nuet(kommer langveis ifra), lev livet litt for oss også. Måtte dagen komme at du blir innlagt eller enda verre, plassert på pasienthotellet, så vil du kunne treffe folk som er takknemlig for at du har vært ærlig om hvordan det er å ha kreft.
Vi som har kreft vet at kreften rammer forskjellig. At man har ulike forutsetninger for å takle hverdagen. For meg var det å ha mine fine rundt meg den beste uka og det til tross for at jeg var inni mi 4 uke. Etter morgendagens stråling, har jeg bare ei uke igjen(5strålinger).
Så må jeg ønske deg lykke til også håper jeg at bivirkningene etter morgendagens behandling blir mindre enn du frykter.
Fortsatt god sommer
Terje
Fine deg… ❤
Hei, og takk for bra innlegg!
Jeg har vært mye på sykehus de siste tre årene – både Radiumhospitalet og Ullevål for kirurgi og cellegift. Etter cellegiften har jeg fått en del problemer jeg ikke var forberedt på og har fått erfare at min galgenhumor har blitt tatt i mot med meget forskjellig resultat på de respektive avdelinger. I min familie har vi i generasjoner «møtt våre fiender med latter» og i dette tilfelle er det kreften som fikk unngjelde som «fiende nr 1». Mange av legene har hatt problemer med vår måte å takle stadig nye utredninger og prøver, og det toppet seg da faren min konstaterte at jeg nok er for dum til å være redd…
Nei, jeg har ikke vært redd for å dø, men jeg har vært engstelig for hvordan mine nærmeste har hatt det, og kommer til å ha det i denne perioden. Bevisst har jeg ikke snakket så mye om plager – for meg er det viktigere å le med min familie og mine venner og har på denne måten fått tilført positiv energi og mye glede de dagene som ikke har vært så enkle. De gangene jeg har vært nedstemt har jeg gått til en privat psykriatrisk sykepleier – eller tatt en prat med bydelens kreftkoordinator (for øvrig et tilbud jeg klarte å rote meg frem til selv) – og om du skulle trenge noen praktiske tips for å gjøre teite dager litt mindre teite er det bare å ta kontakt med meg på mail.
Jeg heier på deg, og ønsker deg alt godt, god klem fra meg,
Hanne
Det finnes ingen fasit på hvordan man skal være i en slik setting.
Gjør det DU syns er riktig for deg!
Nyt dagene slik du gjør og hvil når du føler for det. 🌹
Mistet både mamma og venninnen min i kreft for 1 år siden. Begge to levde live til det fulle fra diagnosen ble satt og til dagen de døde.
Det er så god å tenke på i dag❤
Du skriver du blir frisk å da tenker jeg at hadde det vært meg hadde jeg gjort akkurat som deg.
Minst mulig fokus på det vonde å heller nyte live og tiden med de man er glad i.❤
Når man får en så alvorlig diagnose får man virkelig øynene opp for hvor heldig vi er som får leve . Syns du er knall tøff ! Syns du gjør ting rikitg, man kan ikke sette seg ned å ødelegge dager man egentlig kan nyte.
Kjemp mot faenskapen som herjer i kroppen din og la ikke den dritten knekke styrken din og det fine humøret ditt💪.
Gråt når du vil, le når du vil og nyt når DU vil❤
Masse lykke til og fuck canser!😡
hvordan merket du at noe var galt? Lykke til videre!!
Syns alle skal få takle det på hver sin måte ♥️
Hvordan merket du denne sykdommen før du fikk diagnosen? Hva fikk deg til å gå til legen?