Rehab

Det kom hjem en liten kar i går, etter en uke på besøk hos Farmoren, og han kunne fortelle at nå hadde han blitt stor gutt! Han hadde ikke brukt hverken smokk eller koseklut hele uken, ikke spurt etter de engang. Altså, GO Farmor, verdens beste avvenningsklinikk!

Alle smokker ble ryddet vekk og jeg tenkte at ..kjære gud i himmelen la dette være et faktum.

Så kom leggetid. Ville han klare å holde seg ren også nå når han var tilbake i et miljø der han tidligere har vært smokkebruker?

Optimistisk gikk vi til sengs. Målrettet, holdt all tvil på sidelinja.

-Èn hel time lå poden og vrei seg i sengen. Han svettet og sleit, var urolig og irritabel. Men ikke et ord. Og ingenting hjalp. Ikke stryking på ryggen, sovemusikk, eventyr eller mammas magiske trykk mellom øyenbrynene.

Halvannen time gikk og jeg kjente det tærte på tålmodigheten min. Hadde han seriøst ikke tenkt å gi etter snart? Han som ellers sovner på et blunk?

Så satte han seg plutselig opp. Så meg rett inn i øynene og sa bestemt; Mamma. Jeg MÅ ha smokk.

Nå var jeg på dypt vann. Hva innebar det å gi en smokkeavhengig, nylig hjemvendt fra avrusingsklinikken, smokk? Hva ville skje om jeg ikke gav den til han? Eller verste sorten; først nekte han den, for så å kanskje gi den likevel?

Jeg trakk pusten, så på han og svarte: Er du.. sikker?

Ja. Jeg må ha smokk. -Og kos. Og flaske med melk.

Det var ingen tvil om at han hadde bestemt seg for å sprekke. Noe så inni granskauen. Her var det all in, fullt party.

Han fikk smokken, øynene trillet bakover og han sovnet på sekundet. Han skal ha for innsatsen da, vi får prøve igjen i morgen ♥︎