Vi hadde en artig siste dag i New York. Vi brukte den på å gå til Central Park, igjen, men denne gangen visste vi faktisk hvor vi skulle gå og ingen krangler oppstod. Angående retningen ihvertfall. Eller jo, men det handlet om èn spesifikk helt i begynnelsen av parken som viste seg å være feil, den riktige var fem meter unna. Det presterte vi å gå i skikkelig munnhuggeri om, en filleting altså, men da vi virkelig gikk oss vill i parken senere og klokka sakte nærmet seg på-tide-å-dra-tilbake-til-hotellet-og-reise-til-flyplassen da var vi helt rolige og jobbet oss strategisk ut av knipa. Ved hvert veiskille der vi måtte gjette retning gikk vi ikke videre uten å være helt enige om at det var den samme veien begge to ville gå. Gjentatte ganger spurte vi hverandre; Er vi enige om det? Vi dreper ikke hverandre dersom dette er feil? Det gikk som en drøm, og vi skjønte ingenting.
Central Park er jo som en drøm. Som på film, så vakker og så full av alle slags mennesker. Store og små, unge og gamle.
Takk for tipset fra en leser på instagram om å spise lunch på The Boathouse. Det var stappfullt på alle restaurantområdene men vi kunne ta med mat og sette oss i parken ved siden av restauranten. Det funket vel så bra, spesielt for Dexter som fikk skygge, amme i fred og litt tumletid.
Dette er det eneste jeg har shoppet til meg selv på tur. Bortsett fra et par joggesko og litt klær i forbifarten da, men dette hadde jeg vært fornøyd med i alle tilfeller. Neglelakk fra Christian Louboutin. To stykker. To smykker. -Til 50 dollar stykket.
Ørjan møtte drømmedama, Naked Cowgirl. Hun insisterte på å ta bilde med meg også, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det er helt utrolig at jeg har blitt så kjerring, og så stående ved en hauggammel pensjonert gal dame som ikke har en bremse i livet, og som gir så fullstendig blanke faen, og så blir jeg brydd? Skjerpings Marna.
