Disse fjellskoene hadde jeg med til Irak da jeg reiste dit som sannhetsvitne for Flyktninghjelpen og besøkte flyktningleirene de er med på å hjelpe der. Under skoene er det fremdeles leire fra bakken og jeg får meg bare ikke til å vaske den vekk. Jeg kan fremdeles kjenne lukten av luften, føle stemningen og huske hvert minutt og hver person jeg møtte på campene.
Det er helt spesielt å gå i en flyktningleir og se mennesker bo i telt så langt man kan se, men det var slettes ikke bare vonde ting å se. Jeg har truffet og snakket med så mange sterke mennesker som aldri gir opp, og prøver å skape noe av det lille de har. Her er Mohammed, med sin relativt nye skobutikk i Debaga camp, der det bor Irakiske flyktninger hovedsaklig fra Mosul. Han sa at butikken ikke gikk så godt om dagen for han hadde bare sandaler og det begynte å bli kaldt, men han sa det med et smil og ville gjerne bli tatt bilde av og komme på Facebook. 
I Kawergosk, som er den Syriske flyktningleiren som har vært der i fem år, har det kommet opp flere og flere butikker. Markeder med frukt og grønt var overalt, man kunne få kjøpt grillet kylling, nystekt brød, kaker, der var frisører og brudebutikker.
Dette er jo mennesker! Som deg og meg! Tenk hadde vi blitt satt tilbake til null, jeg hadde vært den første som hadde åpnet salong eller forsøkt å selge noe for å tjene penger.
«Khalida» gjorde et spesielt sterkt inntrykk på meg. Hun driver en brudesalong i Kawergosk og fortalte at hun flyktet fra Syria uten så mye som en hårkam for salongen hun hadde ble bombet sønder og sammen. Sakte men sikkert har hun i Kawergosk camp klart å skaffe seg det hun trenger for å drive en salong, hun er frisør og opptatt av økologiske produkter (som desverre er så dyre at kundene ikke kan betale det det koster å bruke de), hun ønsker seg mer utstyr slik at hun kan begynne med negler og hun har lærlinger som hun underviser. Hun viste meg boken sin med bilder av brudene hun har sminket. She`s good!
Det var ekstra vondt å si hadet til «Khalida» for jeg fikk et enormt behov for å hjelpe henne. Det håper jeg på å kunne gjøre også, for hun var virkelig inspirerende ♥︎
Flott å lese om ditt engasjement og dine opplevelser fra turen til Irak. Takk for at du deler slike viktige innblikk i en hverdag som er ukjent for de fleste av oss her på berget!
Når var det du var der? 😉
Hvorfor skriver du navnet hennes i hermetegn ?
Dette er rett og slett ille å lese. Hva i all verden er ditt budskap annet enn å promotere deg selv?
Syns du virkelig det Tone? At det er virkelig ille at jeg forteller at hjelpen flyktninger får faktisk kommer til nytte? At det fins solskinnshistorier også i en flyktningleir? At det fins kvinner som er helt like deg og meg som lever i denne verdenen under disse vilkårene, og som likevel nekter å gi opp og prøver å skape en fremtid for seg selv? Er det å promotere meg selv?