Lille gutten min vokser så fort, noen ganger står jeg bare og ser på babysengen hans og lurer på hvor lenge han kommer til å bruke den. Mammahjertet mitt håper på lenge, lenge..
Han er så skjønn der han ligger og sover, så fredelig og tilfreds og fullstendig intetanende om at han antagelig er i stand til å klatre ut av den sengen om han vil.
Det bringer minner om dag storebroren var på den alderen, og Ørjan stolt lærte han å klatre ut av sengen.
Jeg minnes med smerter i sjelen den kvelden jeg forsøkte repitisjonsmetoden; å bære barnet tilbake i sengen, legge det ned og kun si; Nå er det natta, mildt men bestemt, og gå ut.
84 ganger dukket han opp i kjøkkendøra, der jeg satt med forberedelser til matteeksamen.
84 ganger bar jeg han tilbake på soverommet, med sammenbitte tenner og sa; Nå er det natta.
Den siste gangen endte jeg opp i sengen sammen med han og sovnet av utmattelse. Jeg kunne lukte det triumferende gliset hans i det øynene gled igjen og jeg hadde tapt så det sang.
Upedagogisk møter upedagogisk, men denne gangen har jeg hittil vunnet:
Samtlige i familien har fått lik beskjed; -Den som lærer Dexter å klatre ut av sengen sin KVERKER jeg.
hahah! Min sønn ble 2 i juli, og lærte seg på egenhånd å klatre ut av senga. Vi bytta til jr seng 2 uker etter han ble to, og da ble det stilt og han kommer sjelden ut lengre 🙂