Svar fra kattelegen og kattetolken

Jeg fikk svar på blodprøvene fra veterinæren, og det stemte det vi fryktet feiler McRell. Det er desverre nyrene som svikter. Det er ingenting å gjøre med det, annet enn å passe på at han har det bra og vente til tiden er inne. Han får god oppfølging av veterinær, også vi, for jeg er ganske knust.

Det er jo en gammel katt, 14 og et halvt år, men det kom så brått på. Jeg har hatt denne mannen i hele mitt voksne liv, han er alt for meg. Og familien også såklart, men jeg er litt gjerrig på han for han har passet på meg gjennom tykt og tynt og betyr så uendelig mye for meg.

Han ble plutselig så veldig tynn, vekten er mer enn halvert selv om han som vanlig maser etter mat og tigger ved bordet som ei bikkje. Men så sluttet han helt å spise, og da bar det rett til veterinæren.

Jeg har også hatt dyretolk på han og det var faktisk det som gav oss en liten opptur. For det første så fikk jeg pekepinn på at jeg sørget for tidlig. Da hadde jeg sovet med katten på stua og grått hele natta. -Det er klart at han merker at det er tung stemning i huset, så jeg bestemte meg for å heller være der for han og la han vise når tiden er inne.

Så fortalte dyretolken at «det er som at han viser meg at du mater han med skje, som en baby». Jeg hadde ikke gjort det, men kanskje det var hans måte å gi meg en idé? For han har vondt i skuldrene, kanskje det er vondt å bøye seg så langt ned for å spise? Så jeg satte matskålen hans oppå en bolle og forsøkte å mate han med skje. Og jammen så forsynte han seg.

Så denne uken har han spist flere ganger om dagen og hatt litt mer energi, han har lyst å sammen med oss og legger seg der vi er. Men han er skral og ustø, og gjør ting som om han gjør seg klar til å dra.

I helgen gikk han plutselig ned og la seg i sengen til Theodor, at han i det hele tatt maktet å gå ned trappen skjønner jeg ikke. Jeg fulgte etter og hjalp han opp etter at han to ganger forsøkte å hoppe opp men falt ned igjen. Jeg begynte å grine mens jeg hjalp han opp. Jeg griner nå. De to har knyttet bånd det siste året, noe jeg har vært så glad for, for McRell hater unger. Men tenåringen Theodor elsker han. Han sov i Theodor sin seng hele den natten og dagen etter lå han utenfor romdøren hans. Passet på eller ville være nær. Jeg vet ikke. Men jeg vet at de to deler den samme energien som jeg og McRell deler. Den samme empatiske kjærligheten. Det er fint å dele den, selv om jeg blir bittelitt redd for å ikke lenger være favoritten.

Akkurat nå er han ute, jeg stengte katteluka i natt men han har jammen klart å komme seg ut. Viljesterk som alltid.

Så nå får vi bare ta det en dag om gangen. Jeg har bedt han om å vær så snill å få hjertestans mens han sover hjemme, for jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å avlive han den dagen tiden er inne.

Jeg fatter det ikke.