Det går sikkert bra. Si fra om du trenger noe. Jeg er der for deg. Lykke til. Det er sikkert bare det og ikke noe mer. -Når man forteller noen at man skal gjennom noe, er syk eller har det vondt så får man alltid så gode ord tilbake. Venner strekker ut hånden og hjelper gjerne til, ihvertfall der og da. Det er fint. Men til syvende og sist så har vi nok med oss selv alle sammen, og etter noen dager så er det glemt og livene til folk tuter videre som før. -Men for den det gjelder så forsvinner ikke problemene. Tankene. Den klumpen i magen som setter en demper på så og si alt.

Jeg har gått en stund med «nyheten» om at operasjonen min for celleforandringer ikke var vellykket, jeg har bare ikke orket å si det til så mange for jeg vil egentlig ikke snakke om det. Det plager meg å prate om det, jeg blir irritert selv når mamma spør meg om når jeg skal på sykehuset igjen. I beste fall så må jeg bare gjennom en kondisering til men ventetiden er føkk så tung og ordene til legen som var så snill å faktisk ringe meg i stedet for å sende et brev gjentar seg i hodet mitt. Jeg har flere typer forandringer, spørsmålet er hvor langt opp de går. Det er ikke på kreftstadiet enda men jeg kan ikke se bort ifra at det er nå jeg må ta stilling til om jeg vil ha flere barn eller ikke. -Ingen liv uten livmor.

Jeg skal jo ikke dø, ikke enda ihvertfall, og antagelig ikke av dette med mindre jeg virkelig har trukket det korteste strået da. Men jeg tenker mye. Spesielt på det med å få flere barn. Noen ganger tenker jeg at greit, da var det avgjort fra naturens side for det siste jeg vil her i verden er å føde èn gang til. Men hva om jeg får valget om å bli gravid, få keisersnitt og fjerne livmoren samtidig? Klarer vi en liten til så snart, om det blir nå eller aldri? -Grunnen til at celleforandringene mine ble oppdaget i det hele tatt var jo da jeg satte inn hormonspiral, så noen graviditet var ikke akkurat i tankene. Men å gå glipp av den siste muligheten.. Hva om jeg sier nei og angrer?

Ett steg om gangen, jada jeg vet. Men nå nærmer det seg at jeg skal inn på sykehuset igjen og det preger meg mer enn jeg hadde trodd. Vi har tullet mye med det hjemme, det første jeg sa til Ørjan var at om livmoren må ut så skal nye pupper inn! Det er viktig å ha humor, men latteren sitter ikke så løst akkurat i dag. Kanskje jeg glemmer meg litt i morgen, det håper jeg.