Utfordring akseptert står det på Facebook. Mange av vennene mine legger ut bilder av seg som tenåring, jeg har ikke helt skjønt utfordringen. Noen skriver noen ord også; «Tenk hadde jeg satt mere pris på meg selv den gangen» leser jeg. «Ung og usikker».
Jeg leser til og med historier om de som ble mobbet i barndommen og åpent forteller om det nå. Da får jeg vondt i magen.
Jeg tenker tilbake til slutten av barneskolen, det året jeg byttet skole etter at foreldrene mine ble skilt.
Jeg kom fra en liten klasse på en bygdeskole og skulle plutselig overleve på en «storskole» med et helt annet miljø enn hva jeg var vant til. Enkelte nykomlinger ble ganske røft mottatt og som nykomling selv gikk jeg derfor umiddelbart for strategien angrep som beste forsvar. Jeg ble en mobber, i redsel for å bli mobbet selv.
Jeg ble bråkmakeren selv og jo verre jeg hadde det jo mer knallhard ble jeg. Jeg sloss med gutta. En gang ble jeg sendt på gangen av en lærer med kommentaren; «det var så rolig her til du kom».
Jeg spilte usårbar men jeg var ekstremt liten inni meg selv og ville helst bare krype opp i et fang og gråte.
Foreldrene mine så meg heldigvis og tok kampen med skolesystemet for å få meg tilbake til min gamle skole. Jeg pendlet faktisk dit de neste tre årene. Der var det bedre for meg. Jeg mobbet ihvertfall ingen.
Jeg har hatt en ungdomstid med både oppturer og nedturer som har gjort meg til den jeg er i dag men det året der skulle jeg gjerne ha vært foruten. Jeg er så lei meg for oppførselen min mot enkelte.
Jeg kan ikke huske at jeg noen gang ble konfrontert av noen lærer for dårlig oppførsel mot medelever. Jo, jeg dro en gutt inn på jentedo en gang mot hans vilje. Jeg skulle bare tøffe meg og han var en av de «kule» gutta. –Det ble jeg sendt på rektors kontor for. Men de andre jeg høylytt var oppriktig slem mot fikk jeg aldri tilsnakk for.
Dette sitter langt inne og det vil aldri forsvinne, selv ikke etter dette.
..Jeg lurer på hvordan du har det i dag. Jeg håper du har det bra. Du vet hvem du er. -Unnskyld. Virkelig unnskyld.
I did not know ❤️
Fint skrevet❤️ Vi har alle ting vi angrer på, men de fleste lærer heldigvis av sine feil❤️
Dette var ærlig og oppriktig av deg!!!! Modig av deg å komme med sånt innlegg!!! Alle sin medfølelse vil alltid være hos den som blir mobbet-
og sånn skal det være!!!!-men godt å bli bevisst på at de som mobber kan også ha det vondt inni seg! Ha en fine dag 🙂
❤️❤️❤️
Forbilde!
flott skrevet☺️
Så fantastisk at du var ærlig om dette.. Å at det faktisk var en grunn bak det at du «utagerte» slik som du gjorde, det er ofte avglemt at de som kan virke litt «slemme» har en årsak til det..
Det er veldig mange som skriver om hvor mye de angrer at de mobbet. Jeg ble selv mobbet deler sv barneskolen, og jeg tror ikke de som stod bak mobbingen aner hvor stor skade de faktisk gjorde. Ett unnskyld for å lette på samvittigheten, det hadde hvertfall i mitt tilfelle dessverre ikke vært nok. Skaden er allerede gjort. Sårene vil aldri leges helt.
Vet du, jeg er så glad for at du som er en av Norges mest leste blogger skrev dette innlegget! Det er så mye fokus på mobbing og for oss som har et barn som mobber andre, så er dette veldig sårt.
Kanskje man må begynne i andre enden og se på hvorfor endel unger gjør det og se at de ofte har dårlig selvfølelse. Eller at det er andre ting som gjør at man må ta ut ting på andre.
Vi har to andre større barn som ikke mobber og som er hyggelige mot både voksne og barn, det ligger ikke nødvendigvis i hjemmet alltid heller. Vi har vært på kurs, lest ufattelig mye bøker og saumfart internett for å få et svar på hvorfor akkurat vår sønn gjør dette. Vi har pratet oss gule og blå og håpet er at den dag, så går det opp et lys. Men takk igjen Marna for at du er så ærlig!