Siste morgenen på hotellferie i Kristiansand så klarer jeg å liste meg ned i frokosten uten å vekke noen, himmel! Da ble det endelig prinsessefrokost på meg og dobbelt lykke ble det da Ørjans søster Camilla også kom, -vi elsker prinsessefrokoster.
Etterhvert meldte resten av familien sin ankomst en etter en og Theodor ble dritsur for at vi satt i prinsesserommet. Det satte standaren for apetitten hans og derfor tok jeg vare på en ekstra vaffel til han som jeg tenkte ville komme godt med senere for unger med lavt blodsukker er nesten verre enn mødre med lavt blodsukker.
Plutselig, rett før vi skal reise oss og gå og frokosten har stengt så ser jeg at halve vaffelen er borte. Automatisk vender jeg meg mot Ørjan, min ektemann som jeg har sett døgnet rundt i en hel uke nå og utbryter:
-Ørjan, tok du seriøst dinna vafflå? Jeg ser strengt på han og gjør meg klar til en tirade om at han nå har ØDELAGT HELE FROKOSTEN (selv om den for lengst var ferdig..) Men han har ingen vaffel.. Jeg flytter blikket bittelitt tilbake og ser Ørjans søster i bakgrunnen som sitter der stiv med et forskrekket blikk. Hun tar vaffelen vekk fra munnen sin og en stor bit hun ikke helt rakk å bite av henger fortsatt på. Tonen min endrer seg drastisk: Åja mendet går heeeeilt fint, ikkje tenk på det! Me ordna nåke anna smil*smil*smil
