Den siste uka har jeg ikke vært meg selv. Jeg har ikke kjent igjen meg selv, jeg har hatet så mange mennesker, sendt så mange kvasse mail og kranglet med så mange taxisjåfører at jeg har begynt å lure på om det er verden som har blitt gal, eller om det er meg det er noe feil med.
Flere ganger har jeg tenkt godt etter hver gang jeg har vært sint, tatt rain check med meg selv, lest over mailtråder for å dobbeltsjekke at det ikke er jeg som misforstår og hver gang konkludert med at det er DE som er idioter, og ikke jeg.
De siste dagene har jeg knapt blogget. Jeg har hatet bloggen. Jeg har innlegg og bilder i massevis, og ambisjoner så det holder, men hver gang jeg har prøvd å formulere tekst så har jeg bare lagt fram meg dataen og gjort noe annet. Jeg orket ikke.
Min kjære mann har også fått gjennomgå. Jeg skammer meg over å fortelle dette men han la ut en skrytevideo på instagram over hvor stort fint hotellrom han fikk da han gjorde en jobb i Trondheim. I stedet for å glede meg over at arrangørene tar godt vare på mannen min som er så mye på reise så reagerte jeg heller på at i videoen som filmer rundt hele suiten så passerer kameraet en sofa og i den sofaen sitter det en… bamse?!?
Snakk om å mindfucke hjernen. Jeg måtte jobbe virkelig hardt i hodet mitt for å holde unna tanker som -har han en familie til der et sted…? Jeg kunne ikke finne NOEN logiske tanker rundt dette, så da måtte jeg spørre han da..
Men hvordan pakker man inn et sånt spørsmål uten å høres helt idiot ut? Vel, i mitt tilfelle så spurte jeg bare rett ut, og følte meg samtidig som en idiot. Men jeg klarte ikke la være.
Jeg: Ørjan, hvorfor var det en bamse på hotellrommet ditt?
Ørjan: Jeg vet ikke.
Jeg: Du vet ikke? Spurte du ikke de i resepsjonen om hvorfor det var en bamse på rommet ditt?
Han: Det er ganske sykt å spørre om det.
Jeg: Det er ganske sykt å sette en bamse på et hotellrom.
Det syke her er vel egentlig at jeg screenshottet bilde fra videoen, av bamsen. Det tok meg fem forsøk å treffe bamsen i bildet også.
Nei, jeg har virkelig ikke kjent igjen meg selv i det siste. Jeg har prøvd å forstå meg selv, tenkt over om jeg kan være utbrent, vurdert å slutte å blogge til og med. Gnisten min har vært helt fraværende og jeg har gjort flere tapre forsøk på å finne energien tilbake. Jeg har trent to ganger med PT denne uka, både rappet Ørjan sin time hos Helle og fått krisetime på Icon. Det hjalp på kroppen men ikke sinnet. Jeg har trøstespist, hatt humørsvingninger og hatt oppblåst mage. Jeg har hatet meg selv for hver sjokolade jeg har trykket i meg og angret som en hund for hver kvise som jeg jo VET kommer av det. Tanken på om jeg kan være gravid igjen har slått meg som en knytteneve i magen ene øyeblikket og i det neste har livet vært fantastisk, ihvertfall i en liten stund, før jeg ramlet ned i kjelleren igjen.
Noen skjønner nå hva som har skjedd. Jeg bare fatter ikke at jeg ikke skjønte det selv.
I dag er dagen for selvinnsikt og forståelse, og en kasse med rosa bobler som jeg seriøst bør sende til enkelte. Dere vet selv hvem dere er, jeg ber ydmykt om tilgivelse (unntatt til taxisjåføren her om dagen, der hadde jeg rett).
Jeg takker tidsklemma for de mailene jeg ikke har rukket å sende ut, men tro meg jeg har hatt flere på plakaten.
Jeg har nå lastet ned en app som i fremtiden kan gi meg en heads-up på PMS, i mellomtiden går jeg nå og tar meg en lang, kald dusj.
