Vi glemmer aldri

Jeg tenkte på dette bildet når jeg våknet i går, at jeg ville prøve å se om jeg kunne finne det igjen og da jeg åpnet Facebook så var det faktisk det første jeg så i minner, som popper opp.. For et minne. Det er tatt 22 juli for fem år siden. Theodor pusler alle puslespillene sine foran tven, slik at vi kan leke med han og samtidig følge med på nyhetene.

Det er to hendelser i livet mitt der jeg husker akkurat hvor jeg var da det skjedde. Det ene er 9/11 og så er det 22 juli. På 9/11 stod jeg hjemme på kjøkkenet til mamma og så flykjæsjet på den lille tven. Jeg hadde aldri før sett noe lignende og det gjorde sterkt inntrykk på meg, som da var 20 år.

22 juli gav meg flashback til 9/11, i de timene da vi ikke visste hva som hadde skjedd. Vi var virkelig redde for at det var et terrorangrep. Jeg hørte ikke smellet, da var jeg på trikken på vei Dolly Dimples på Majorstua der vi skulle møtes alle sammen og spise pizza og først da vi satt samlet og hadde bestilt så skjønte vi at noe hadde skjedd. Vi så ting folk hadde skrevet i panikk på facebook og flere av gjestene på restauranten begynte å snakke sammen.
Vi kunne ikke gjøre annet enn å konkludere med at uansett hva dette er, så sitter vi nå rett over et av de største knutepunktene i t-banenettet i Oslo og her vil vi ikke bli sittende. Jeg kjempet mot panikken, men rolig bad vi om å få pizzaen pakket som takeaway og tok den og barna med oss hjem. Herregud så engstelig jeg var på veien. For min del kunne dette ha vært begynnelsen på krig for alt jeg visste, men vi måtte være rolige for ungene.

Så begynte bitene å falle på plass, samtidig som alle puslespillene til Theodor ble puslet på gulvet foran tven den ettermiddagen og kvelden. Jeg husker flere av intervjuene som var på tv, dødstallene som svinget og Ørjan ble sittene oppe hele natten for å følge med.
Neste morgen våknet jeg veldig tidlig, til sjokktallet på antall omkomne. Jeg kunne ikke tro det. Jeg fattet ikke at det var sant. Vi gråt. Vi var i sjokk.

Jeg gikk til jobben den morgenen, jeg måtte ha luft. På veien møtte jeg en kollega, vi gav hverandre en klem og så gikk vi sammen til jobben i taushet.

●

-En ting til jeg husker godt som jeg har lyst å fortelle er en historie jeg hørte fra en pårørende i tiden som fulgte. Hun hadde stått ved rosehavet, alene. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg og var på vei til å bare gå derifra. Da kjente hun en arm på skulderen. Det var en fremmed som sa; jeg tror du trenger en klem. Hun sa det var en helt utrolig at noen så henne og turte å ta det skrittet å ta den kontakten. Lenge hadde de blitt stående og gråte, i armene på en fremmed. Det var fint å høre, og inspirerende.

♥︎

Mine tanker var hos de pårørende i går, og alle de som bidro til å hjelpe. Flere risikerte eget liv for å hjelpe ungdommene på Utøya.

Vi skal aldri glemme.

♥︎