For hundre år siden tok jeg verdens styggeste tatovering. Jeg hadde ingen plan på hvilken tatovering jeg skulle ha da jeg kom til tatovøren, jeg bare valgte en han hadde i boken sin for det var tatoveringen som var viktig, ikke motivet. Folk som prøvde å snakke meg fra det oppnådde bare at jeg ble enda mer bestemt på å la meg tatovere, oppmerksomheten trigget meg.
Vel, lang historie kort, den dagen jeg bestemte meg for å begynne å fjerne den var en god dag. Det var rart å innse at den ikke hadde gjort noe annet for meg enn å få meg til å se ut som en tulling. Et tatovert motiv skal ha en viss verdi, en historie, en mening. Den skal ikke være et resultat av en opprørsk tenåring som ikke finner mening i livet.
Jeg begynte å fjerne tatoveringen på Oslo Kosmetiske Lasersenter med kjempebra resultater, og prosessen ble en del av livet mitt som var i positiv endring. Jeg ble gravid med mitt første barn og måtte ta en pause fra behandlingen, og i dag, to barn etter så er jeg i gang med å fullføre fjerningen. Samme sted, samme hyggelige dame, og hun hadde til og med fremdeles bilde av tatoveringen min fra før vi begynte fjerningen (se i videoen).
Jeg tok med meg mamma på behandlingen, jeg tullet med at hun skulle få se hvor vondt det gjorde og at hun burde ha stoppet meg i å la meg tatovere den gang, men sannheten er at jeg egentlig trengte en hånd å holde i. De første behandlingene gjorde nemlig dritvondt men nå var det faktisk helt greit smertenivå. Som vepsestikk, eller en tynn strikk som slår ganske hardt mot huden. En ting er at jeg har lite blekk igjen i huden men jeg har blitt voksen, født barn og kanskje lagt fra meg dramaqueen et sted bakider.
Nå er jeg snart tatoveringsfri, neste tattoo kommer til å bli med mening, jeg lover.
