Alle forhold har sine ups and downs, sine gode og onde dager, og vi er såklart intet unntak. Med jevne mellomrom har vi utblåsninger og noen ganger går det mer heftig for seg enn andre. En god regel i en «voksenkamp» er holde den unna barna, selv om det ikke alltid er like enkelt, men det er viktig å alltid gjøre sitt beste. Noen ganger er en krangel på sin plass, og andre ganger bruker man bare hverandre som en boksesekk for å få utløp for frustrasjon som kanskje hører hjemme et helt annet sted. Det er som om at jo bedre man kjenner et menneske jo bedre treffer man de knappene man sikter på, og O’BOY noen ganger blir det bullseye. I vårt forhold gjennom ti år kan jeg få Ørjan så sint jeg bare vil. Og han er dyktig på å få meg til å bli lei meg, og da gråter jeg. Men vi er begge sta som gamle esler/tenåringer/innbitte kjerringer, så veien til endt krangel kan noen ganger bli lang. Dessverre skjer det at barna opplever krangling, og her en dag fikk vi oss en wakeup call. Det gikk en kule varmt og sikkert både dører som smalt og tårer som rant og det tok halve natta før vi ble ferdige, venner igjen og kunne legge oss. Vi var egentlig ganske fornøyde med å ha blitt venner igjen og det at vi ikke la oss til å sove som uvenner. -Men det var en liten ting vi overså.. Ved kjøkkenbordet dagen etter kom vår tullete 5 åring med Ørjans buktalermaske og sa; Pappa, ta den på deg. Vi tenkte at nå får vi nok en dose med bæsj og tiss og promp, men følgende ble sagt, av lille mr klok, mens han brukte masken (sånn at det så ut som at Ørjan snakket): «Marna, jeg er glad i deg.» «Unnskyld for at jeg kjeftet og fikk deg til å gråte.» «Jeg elsker deg.» Tiden stod plutselig stille. Mens vår sønn sa dette satt Ørjan og jeg bare helt stille og så på hverandre. Det virket som de sekundene varte i en evighet. Så rant både mine og Ørjans sine tårer, av hjertesukk, skam og kjærlighet. -Han visste jo ikke at vi hadde blitt venner igjen. -Han vil jo bare at mamma og pappa skal ha det bra. Vi lærte en lekse den dagen, og ble minnet på at ordet «Unnskyld» er sterkere enn vi tror, og bør sies oftere og til flere enn vi tror. Og det er ikke bare vi voksne som ikke må legge oss til å sove som uvenner, barna skal heller ikke måtte legge seg mens mor og far krangler. De har ører og er fulle av følelser og tanker de også. Hilsen Ørjan og Marna
