Da er det endelig offisielt, jeg er på tjukka, har bolle i ovnen, er gravid som bare det og har alle symptomer i hele verden. Det kan forklare at jeg ikke har blogget så jevnt siste månedene og heller ikke alltid like interessant for enten har jeg sittet kvalm i sofaen, sovet eller tenkt på dette som har såklart preget livet de siste månedene. Sist jeg var gravid gikk det ikke bra Dere som kjenner historien min vet at jeg var gravid høsten 2012 og like før jul det året ble det konstantert blæremola og svangerskapet, som ikke inneholdt noe foster ble brått slutt. Tiden etter fulgte mange prøver og en tid med mye usikkerhet da prøvene ikke var som de skulle det viste seg at jeg hadde fått den ondartede varianten som her beskrevet; «I sjeldne tilfeller er en blæremola ondartet og kan spre seg til andre vev som en annen kreftsykdom. Det kalles choriokarsinom eller malign trofoblastsykdom.» Cellene hadde spredd seg og begynt å vokse et annet sted i kroppen og jeg måtte behandles med cellegift. Etter endt behandling skal en ta blodprøver i ett år før en blir gravid igjen. (Jeg skrev mye om dette i kategorien Radiumhospitalet og setter pris på å ikke få så mange spørsmål om sykdommen i kommentarfeltet men henviser til de gamle innleggene og kommentarfeltene der, der det står mye informasjon. Over er det også en link til de som måtte ha behov for å lese mer om dette. Tusen takk for forståelsen.) Nå har det gått et år og jeg er allerede gravid igjen Den første tanken min når jeg skjønte at jeg var gravid var enorm lykke. Det varte noen dager, men så begynte jeg å belage meg på nok et nederlag. Det er noe psyken bare gjør for å beskytte seg selv tror jeg. Ørjan måtte tvinge meg til å ringe sykehuset og legen for å få en tidlig ultralyd for å få vite at det var et faktisk foster der og ikke noe? annet. Jeg måtte vente helt til uke 7, og det virket uendelig lenge. I mellomtiden ignorerte jeg det faktum at jeg var gravid og sov, sov, sov. Jobbet og sov. Og sa ingenting til noen. Ved sist graviditet fortalte jeg det til alle jeg kjente etter uke 12 (og sikkert lenge før også) og skulle bare til den uke 13 ultralyden pga en hjertefeil i familien før jeg gledet meg til å blogge om det. Men istedet gikk jeg gråtende hjem og måtte dementere graviditeten til alle i ettertid. Det var grusomt. Og det siste jeg ville nå var å måtte dementere en gang til. Men nå er jeg glad. Vi har kommet lenger enn sist og det er ingen grunn til å holde det inne lenger. Det er en milepæl og jeg gråter av lykke når jeg kjenner de bittesmå boblene i magen som hinter om at det er en liten person som krever livets rett der inne. Men det minner meg likevel om det jeg har gjennomgått og jeg må ofte riste det negative av meg. Her om dagen, faktisk dagen etter den samme ultralyden da det sist gikk galt, kastet jeg alle genserene mine som jeg brukte mye i sykdomsperioden. De minnet meg om det som nå er fortid. Ørjan spurte hvorfor jeg ikke gav dem til Fretex eller noe men da sa jeg til han; -Vi er kommet èn dag lenger enn sist, jeg må se fremover nå og kvitte meg med fortiden. Det er viktig for meg å kaste denne angoragenseren til helvete ut herfra. Det føltes godt. Ventetiden er over <3
